KAPITTEL 1 — SKRIKET SOM STOPPET HJERTET
MITT Skriket lød presis klokken 16:17.
Jeg husker tiden fordi jeg nettopp hadde sett på klokken min.
Jeg hadde kommet hjem tidligere enn forventet, med en liten eske sjokolade til min åtte år gamle datter, Emily. Jeg hadde tilbrakt hele morgenen i møter og ønsket å overraske ham før middag. Hjemmet
vårt var uvanlig stille.
For stille.
Jeg gikk inn døren og kalte henne ved navn.
“Emily?”
Ingen svar.
Jeg smilte til meg selv inni meg.
Hun gjemte seg sannsynligvis igjen.
Datteren min elsket å leke små spill hver gang jeg kom hjem. Noen ganger gjemte hun seg bak gardinene. Noen ganger krøp hun under spisebordet og ventet på at jeg skulle finne henne.
Jeg la sjokoladene på kjøkkenbenken og løsnet slipset.
Så hørte jeg skriket.

“HJELP!”
Det var min kone, Claire.
Jeg løp til hagen.
I det øyeblikket jeg gikk gjennom glassdørene, stoppet tiden.
Emily var i bassenget.
Hun var under vann. De små armene
hennes fektet desperat, men hun klarte ikke å komme seg opp til overflaten igjen.
I et forferdelig sekund klarte jeg ikke å puste.
Så tok instinktet over.
Jeg hoppet i bassenget fullt påkledd.
Vannet slukte meg.
Jeg bøyde meg ned og grep Emily i livet.
Hun var fryktelig ubevegelig.
“Nei, nei, nei… Jeg
dro henne opp.
“Pappa!”
Stemmen hans var knapt hørbar.
Jeg holdt henne tett og dro henne opp av vannet.
Claire sto ved bassenget. Ansiktet
hans var blekt.
Men noe i uttrykket hans plaget meg umiddelbart.
Hun så ikke på Emily.
Hun så forbi meg.
I retning av hageporten.

Jeg snudde meg.
En mann sto der.
Flott.
Mørkt hår.
Han har på seg en svart jakke.
Og det merkeligste er at han ikke ble overrasket.
Han så ut til å ha forventet akkurat det som hadde skjedd.
“Hvem i helvete er du?” ropte jeg.
Han svarte ikke.
Claire tok plutselig et skritt frem.
“Daniel, hent Emily inn!”
“Hvem er det?”
“Kjør på!” Stemmen
hans brast.
Jeg stirret på henne.
I tolv år som gift hadde jeg aldri hørt slik frykt i stemmen til min kone.
Jeg bar Emily hjem.
Hun hostet voldsomt.
Jeg pakket henne inn i et håndkle og holdt henne tett inntil meg.
“Pappa…”
“Jeg er her.”
De små fingrene hans grep tak i skjorten min.
“Pappa…”
“Ja, kjære?”
Emily så ut over hagen.
Så hvisket hun noe som fikk blodet mitt til å fryse.

“Mamma var ikke alene.”
Jeg så på Claire.
Hun hadde fulgt etter oss inn.
Øynene hans ble store.
“Emily vet ikke hva hun snakker om,” sa hun med en gang.
Jeg stirret på kona mi.
“Hvordan vet du hva hun mener?”
Claire sa ingenting.
Og det var da jeg innså noe skremmende.
Datteren min hadde ikke falt i dette bassenget ved et uhell.
Noen hadde vært der.
Og min kone visste allerede hvem det var.

KAPITTEL 2 — DE SAVNEDE FEM MINUTTENE
Politiet ankom tjue minutter senere.
Ambulansen undersøkte Emily og fant heldigvis ingen alvorlige fysiske skader.
Men følelsesmessig var hun livredd.
Hun nektet å slippe hånden min.
Jeg satt ved siden av henne mens politiet avhørte Claire utenfor.
Jeg kunne høre bruddstykker av samtalen deres gjennom det åpne vinduet.
“Hun hevder at hun ikke så barnet falle…
“Hun var inne…”
“Det var ingen andre…” Men
jeg visste at det ikke var sant.

Jeg hadde hørt Claire rope om hjelp.
Jeg hadde sett mannen ved døren.
Og Emily hadde sagt at det var noen andre der.
Etter at politiet dro, gikk jeg rett til sikkerhetsrommet.
Eiendommen vår var utstyrt med tolv kameraer.
Bassengområdet hadde tre av dem.
Alle bevegelser rundt huset ble vanligvis registrert.
Jeg slo på skjermen.
Opptaket viste Emily som lekte ved bassenget.
Klokken 04:11 dukket Claire opp.
Klokken 04:12 kom en annen person inn i hagen.
Så ble skjermen svart.
Innspillingen ble gjenopptatt klokken 04:17.
Fem minutter manglet.
Fem minutter.
Akkurat tiden mellom det siste normale opptaket og Claires skrik.
Jeg stirret på skjermen.
Noen hadde slettet videoen.
Jeg ringte sikkerhetsselskapet.
De sa at bildene kun kunne slettes manuelt ved bruk av administratorkontoen.
Min administratorkonto.
Eller hos Claire.
Jeg gikk ned trappen.
Claire satt ved spisebordet.
“Hva skjedde med overvåkningsopptakene?”
Hun så opp.
“Hva?”
“Fem minutter mangler.”
“Jeg vet ikke.”
“Bare to personer har admin-tilgang.”
Hun svarte ikke.
“Du og jeg.” Leppene
hennes skalv.
“Daniel, du overdriver.”
“Datteren min holdt på å drukne.”
“Jeg vet det.”
“Du løy for politiet.”
“Jeg løy ikke.”
“Du sa til dem at det ikke var noen andre i hagen.”
Claire reiste seg.
“Jeg så ingen!”
“Men Emily gjorde det.”
“Hun var redd.”
“Hun sa at du ikke var alene.”
Claires ansikt ble helt hvitt.
Jeg nærmet meg.
“Hvem var denne mannen?”
Hun så ut av vinduet.
“Det spiller ingen rolle.”
Dette svaret skremte meg mer enn noe annet.
“Det spiller ingen rolle?”
“Nei.”
“Så hvorfor var du redd for ham?”
Hun forble taus.
Jeg hadde brukt tolv år på å tro at jeg kjente min kone.
Plutselig var jeg ikke sikker på om jeg kjente henne i det hele tatt.
Den natten, etter at Claire hadde lagt sege, jeg sjekket telefonen hans.
Jeg hadde aldri søkt på min kones telefon før.
Jeg visste det var galt.
Men datterens liv var nesten tatt fra henne.
Jeg trengte svar.
Det var ingenting uvanlig med meldingene hans.
Helt til jeg åpner slettet-mappen.
Det var én samtale til.
Den siste meldingen ble sendt klokken 15:58.
Avsenderen ble lagret med ett enkelt brev.

Meldingen sa:
«Hvis du ikke gjør som vi ble enige om, vil Daniel miste alt før solnedgang.»
Jeg leste den tre ganger.
Så dukket det opp en ny melding.
“Og denne gangen blir ikke Emily den eneste som blir skadet.”
Hendene mine begynte å skjelve.
Jeg så på soveromsdøren.
Claire sov noen meter unna.
Kona mi skjulte ingenting for meg.
Hun var redd for noen.
Og denne personen, hvem han enn var, hadde truet datteren min.