Del to: Sannhetens pris
Enzo fant Valeria i spisestuen.
Jeg ble i stua med Teresa, men jeg hørte ham legge kvitteringen på bordet.
“Forklar det for meg.”
“Jeg hadde tenkt å få ham tilbake.”
Svaret kom altfor raskt. Han spurte ikke hvilken rolle det var, og lot heller ikke som han ikke kjente den igjen.
Valeria forklarte at hun hadde lagt brosjen der midlertidig. Ifølge henne trengte hun pengene mens en overføring ble gjort.
Enzo spurte meg hvorfor jeg hadde anklaget ham.
En stillhet fulgte.
“Jeg fikk panikk.”
Jeg så på kanten av vesken som lå i fanget mitt.
Panikk forklarte verken ransakingen av vesken min, det forfalskede dokumentet, slaget eller ordren om å la meg være alene i stuen. Alt dette hadde tatt tid.
Teresa virket å forstå hva jeg tenkte.
“Du trenger ikke å dra,” sa han til meg.
Men jeg reiste meg.
Ansiktet mitt gjorde vondt, og jeg gikk sakte, men jeg ville aldri høre om livet mitt på den andre siden av en dør igjen.
Valeria satt ved bordenden. Enzo ble stående.
“Hvorfor sa du at du fant stjålne penger fra meg?” spurte jeg.
Hun så på kvitteringen.
“Det var ikke helt det jeg sa.”
“Du sa det foran ham.”
Enzo nikket.
Valeria blir gnugget foran.
“Clara, situasjonen har forverret seg. Vi kan løse lønnsproblemet og glemme denne ettermiddagen. »
Dette forslaget vekket et minne: min første måned i huset, da jeg knuste en kopp mens jeg tok kurven ut av oppvaskmaskinen. Jeg gikk til Teresa for å forklare hva som hadde skjedd. Hun viste meg hvor de andre koppene var og rådet meg til å være mer forsiktig.
En knust kopp fortjener en samtale.
Brosjen Valeria hadde solgt fortjente å bli pisket.
“Jeg vil ikke glemme,” svarte jeg. “Jeg vil at folk skal vite at jeg ikke stjal noe.”
Enzo forsikret meg om at han ville oppklare situasjonen.
Jeg ba ham også om en kopi av dokumentet med min signatur og støttedokumenter. Valeria rettet seg så opp.
“Administrative saker håndteres av kontoret.”
“Du har brukt dem til i dag.”
Enzo ba om filen.
Valeria sa at nøkkelen lå i en skuff og at hun ikke fant den. Teresa gikk til den lille resepsjonsdisken og kom tilbake med nøkkelringen, som hadde et rødt bånd festet til seg.
Jeg kjente ham godt. Valeria lot ham alltid være der når hun ville at han skulle vaske skuffene uten å røre dokumentene sine.
Mappen inneholdt kvitteringene mine, forskuddskvitteringen og en liste over fradrag.
Det ble tatt gebyrer for en drink, et putetrekk og for en angivelig forsinkelse på grunn av en dag da hun selv hadde bedt meg kjøpe blomster før jeg kom.
Jeg hadde bedt om disse rabattene. Valeria svarte alltid at Enzo hadde godkjent systemet.
Han bladde om sidene.
“Jeg visste ikke at de gjorde det.”
“Jeg skrev det for ham,” sa jeg.
Han så på meg.
“I august. Og igjen i november. »
Fingrene hans sluttet å gli på ryggstøtten.
Jeg hadde ikke beholdt en kopi av kvitteringen for innskuddet, men jeg hadde beholdt meldingene. Lucía insisterte på at jeg skulle beholde alt siden en kunde nektet å betale for en ferdig kjole.
Enzo tok frem mobiltelefonen sin. Han lette etter navnet mitt.
Han forble stille i flere sekunder.
Valeria grep muligheten.
“Ser du? Han vet også at poeng må trekkes hvis noen ikke respekterer reglene.»
“Nei,” svarte Enzo. “Jeg ser på noe annet akkurat nå.”
Han viste meg ikke skjermen.
Den kvelden dro jeg tilbake til leiligheten med Lucía og Teresa. Enzo ville gi meg penger til utgiftene mine; Jeg aksepterte rett og slett utbetaling av mine to ukers ubetalte lønn, som deretter ble registrert.
Jeg ga ham tilbake jakken før jeg dro.
“Takk for at du stoppet dem.”
Jeg ville legge til noe, men jeg fant ikke et ord som ikke hørtes ut som et løfte om evig takknemlighet.
Han ble sparket.
“Jeg skal fikse det.”
Jeg ville fortsatt tro på det.
Lucía åpnet døren og stirret på kinnet mitt. Hun bar et målebånd rundt halsen og sikkerhetsnåler i ermet.
Han spurte meg ikke hva jeg hadde gjort for å provosere Valeria.
Han spurte om jeg ville spise middag.
Han satte så på vann for å varme opp og tok ut håndklærne fra den eneste ledige stolen.
Mens vi spiste, fortalte jeg ham alt. Søsteren min la skjeen på tallerkenen da jeg kom til kremen.
“Du kommer ikke tilbake alene.”
“Jeg kommer ikke tilbake.”
Å si det høyt lettet meg i noen sekunder. Så husket jeg husleien, strømregningen og skoene jeg hadde utsatt å kjøpe i flere måneder.
Neste morgen sendte Enzo en melding til personalet for å presisere at anklagen mot meg var falsk. Han informerte dem også om at Valeria ikke lenger ville ta vare på huset.
Teresa sendte meg et skjermbilde.
