En rik jente forlater moren sin i skogen for å flytte inn i en leilighet. Fem år senere dro hun tilbake til moren, ba om brød og… Datteren forlot moren sin i fjellene Kjøkkenet i det gamle huset i sentrum av Puebla lukter av kanel, nystekt brød og kaffe fra en gammel kanne. Doña Clara, 68, tar frem et brett med gyldne skjell og smiler med den stille ømheten til kvinner som fortsatt tror kjærlighet vises ved å sette varm mat på bordet. Den dagen ventet hun på datteren Verónica. Hun bestilte duker, delikate porselensglass og et glass guavasyltetøy som hun lagde selv. Verónica er den eneste datteren, hennes stolthet, grunnen til at hun tar vare på håret hver morgen, selv om hun har bodd alene siden ektemannen, Don Ernesto,
døde. Den gamle klokken i stuen viste klokken seks. Så ringte dørklokken. Det er ikke et vanlig bank. Det var en lang lyd, som om noen bar døden. Doña Clara tar henne med til kjøkkenet, skjelvende. —Mamma! —ropte Verónica og klemte henne hardt. —Vi skal ta livet av oss! Doña Clara tar henne med til kjøkkenet, skjelvende. “Datter, hva skjedde? Rodrigo scoret målet. —Virksomheten har kollapset. Vi skylder penger. Mye penger. Farlige folk. Hvis vi ikke betaler i morgen, er vi ute. —Hvor mye? —spurte Clara, stemmen knapt hørbar. Verónica løftet ansiktet. “Hjem, mor. Stillhet omringet huset. Dette huset er alt Clara har. Hun har bodd sammen med Ernesto i over 40 år. Hun kjøpte et vakkert lite hus på landet. Du vil alltid ha frisk luft, blomster, ro. —Men… “Mor,
” skrek Verónica, og begynte å gråte igjen. Hvis du ikke signerer, har du kanskje ikke flere jenter i morgen. Clara Miró så inn i øynene hun hadde kysset mange ganger som jente. Det er ikke på grunn av naivitet. Det er på grunn av kjærligheten til en mor. En mor, når hun tror datteren er i fare, vil gi opp alt hun har. Hun signerte uten å se. Så snart papirarbeidet var ferdig, forandret Verónicas ansikt seg. Hun gråt ikke lenger. Rodrigo la raskt bort dokumentene. —La oss pakke sakene dine, vi drar. —Nå? Og plantene mine? Og brød? “Det er ikke tid, mor,” sa Verónica kaldt. Ikke gjør et trekk. Den natten sov hun ikke. Hun ringte Verónica til telefonen hennes gikk tom for strøm. For det første fungerer det ikke.
Etter det, ingenting. Hun pakket seg inn i et sjal, skalv av kulde, mens hun forsto sannheten: datteren hadde ingen gjeld, ingen mafia, ingen hytte på landet. Alt var bare et show for å ta hjemmet hennes fra henne. På den andre dagen ble forkjølelsen smertefull. Clara slikket fuktigheten fra det knuste glasset for å slukke tørsten. Hun prøvde å skrike, men ingen svarte. Mannen med arret senket blikket. “Jeg ble også forrådt,” hvisket hun og så på ilden. “De lot meg vandre i fjellene. Jeg betalte prisen for å bli låst inne. Jeg tror de tok med klær, mat og vått brød i suppen. ‘Hun er gal,’ sa han og så på ilden. ‘Hvis jeg slipper henne ut, vil hun gå seg vill i fjellene. Jeg betaler deg for å låse henne inne.
Jeg tror du tar med klær, mat og medisin. Jeg dro for å hugge ved i to dager. Da jeg snudde meg og så henne blek av kulde… Jeg forstår.” Clara hvisket, datteren hennes. “De forrådte meg også.” Mannen senket blikket. “De forrådte meg også. Vennen min stjal trearbeidsverkstedet mitt. Han brant ansiktet mitt så jeg ikke kunne ta noe. Siden da har jeg vært Bo her. Folk kaller meg et monster.” Clara så på ham for første gang uten frykt. “Du heter Eusebio,” sa han. “Takk for at du åpnet døren.” Han bare skriker. Tidlig om morgenen gikk Clara ut i hagen. Hun så, ved bekken, en gruppe furutrær. Grenene er lange, fleksible, perfekte. Hun berører en med fingeren, og noe i minnet hennes våkner. “Eusebio,” ropte hun. “Har du en kniv?” “Hvorfor?” “For å kutte grenene. Jeg kommer ikke til å dø her.” I flere uker jobbet de sammen. Eusebio kutter, lager mat og rengjør greinene. Clara strikker. Hatter. Så kom en verkstedsrestaurant fra Atlixco og ble trollbundet av de svingende stolene. ‘Hvem er dette?’ spurte han. “Vi.” Mannen smilte. —Jeg vil ha tretti stoler og ti bord til restauranten min. Jeg betaler på forhånd. Det var første gang Clara hadde sine egne penger etter å ha tapt alt. Med tiden sluttet vingården å være et rot. De reparerte taket, installerte vinduer, satte opp et verksted. De ansatte deretter unge fra nærliggende landsbyer. Det stedet ble «Artesanías Clara y Eusebio». Deres stråmøbler ble berømte på hoteller, restauranter og luksushjem. Fem år senere fant Verónica et gammelt magasin i et venterom. På omslaget står moren hennes i en vakker hage, omgitt av
