“Du venter også på noen som aldri kommer tilbake?” —sa jenta til lederen på togstasjonen. —Venter du også på noen som aldri kommer tilbake? Alejandro Montes så opp. Det spørsmålet kom fra en jente som satt alene i en lenestol på Rieles del Centro-stasjonen, jernbaneselskapet faren hans grunnla med stolthet. Den natten dukket ansiktet hans opp på alle telefoner og nyhetsskjermer. Alejandro Montes trakk seg etter en økonomisk skandale i Rieles del Centro. Tusenvis av ansatte kan miste fordeler på grunn av interne skjevheter. Han slo av telefonen, men overskriftene fant ham fortsatt. Jenta visste ingenting om det. Eller kanskje hun vet det. I en tom stasjon blir alle endelig kjent med hverandre, selv om det bare er måten de puster på. Hun så bare en mann i en dyr,
rotete dress, med slips og en regissørbagasje ved skoene, som så på sporene som om han ventet på at et tidligere liv skulle komme ut av skyggene. “Jeg tror ikke jeg venter på en,” sa han. Jenta nikket, som om svaret ga mening. “Det høres verre ut.” Alejandro Montes lo kort, nesten knust. “Det kan være. Hun så på ham med hodet hevet, flau. —Beklager. Jeg stiller rare spørsmål når jeg er trist. —Noen ganger stiller triste mennesker de mest ærlige spørsmålene. Hun så på ham med mer interesse. —Jeg er Sofía Hernández. —Jeg er Alejandro Montes. —Skal du til Guadalajara? Él miró tok inn billetten, brettet den i hånden. —Jeg kjøpte billett. —Det var ikke det jeg spurte om. For første gang den kvelden smilte Alejandro, om enn bare svakt.
—Jeg vet ikke hvor jeg skal. Sofía lente seg mot skjermen. Hun kalte det en ryggsekk, men den så ut som en gammel ryggsekk. Den hadde oljeflekker, tråder festet med tykk tau, og et brodert kort hvor det sto: Martín Hernández, vedlikehold av jernbanen. —Du vet hvor jeg skal—hun blunket. Eller hun trodde hun visste det. Alejandro spurte ikke. Han lærte for sent at noen sår gror i stillhet. Sofía forteller ham, bit for bit, at hun kommer fra Atlixco, Puebla. At kjæresten hennes, Mateo, hadde lovet å følge henne til Guadalajara for å starte på nytt. Han vil synge på barer; Hun vil studere motedesign. De har spart penger i flere måneder, solgt mat på søndager og fikset klær til naboene. Den natten ankom de stasjonen sammen. Men før han gikk om bord på toget,
så Mateo på henne med ubehag: den gamle ryggsekken, notatbøkene fulle av skisser, tvil, frykt. “Jeg beklager,” sa Alejandro. Sofía sukket med en latter uten et snev av humor. —Alle sa det. Kveldens «Beklager» høres ut som en kunngjøring om regnet. Skjermen i venterommet endrer seg. Plutselig dukket Alejandros ansikt opp. En eldre mann, med ru hender og sliten rygg, reiste seg fra en stol i nærheten. Han har på seg en gammel firmahatt og en ødelagt glidelåsjakke. Øynene hennes var røde, ikke av søvn, men av sinne. Alejandro reiste seg. —Ja. —Trettiseks år har jeg jobbet for det selskapet—sa han. Veier, hager, vedlikehold, tidlige morgenvakter, stormer, jul, nyttår. De forteller oss alltid at Rieles del Centro tar vare på sine ansatte. Alejandro visste ikke hva han skulle si.
Fordi det er sant. Det er også sant at han ikke har stjålet penger. Det er også sant at finansdirektøren skjulte tapene i mange år. Men det finnes en annen sannhet cDet er vanskeligere: Alejandro var skeptisk. Han har sett urimelige tall, misbrukte kontrakter, rare stillheter i møter. Og i stedet for å rapportere alt med en gang, bestemte han seg for å kjøpe seg tid. Han tror han kan redde selskapet uten å ødelegge farens navn. Mannen tok enda et skritt frem. —Visste du det? Busstoppet virket som om det mistet pusten. Sofia så, uten å røre seg. Alejandro kunne sagt at han visste alt. Han kunne ha ringt advokaten sin. Han kunne ha dratt. I stedet senket han blikket. —Du vet at noe er galt—sa han. —Men ikke gjør dette bussholdeplassen til en prøve for en mann som ser ut til å prøve å huske hvordan man puster. Mannen så tilbake på henne. —Jeg håper du ikke får sove. Alejandro nikket. —Jeg orker ikke mer. Mannen gikk mot kanten av bussholdeplassen. Bussholdeplassen gjenvant stillheten, selv om den ikke lenger var den samme som før. Sofia satte seg ned. Hun tok ut en bakst fra sekken sin pakket inn i tørkepapir. Den er knust, med kaldt brød og grønt smør i kantene. Hun delte den i to og ga ham halvparten. —Jeg er ikke sulten —sa Alejandro. —Jeg er heller ikke sulten. Han takket ja. De spiser i stillhet. For første gang den kvelden følte Alejandro at han ikke lenger var en overskrift i pressen, men mer som en mann. Toget kom ikke. Ved 1,5 sendte en stemme på høyttaleren kunngjøringsrapporten som indikerte
