På fem år, 38 millioner pesos og 17 spesialister hentet inn fra Italia, Tyskland, England og USA, var Valeria Montes’ 1963 Ferrari 250 GTO, den dype røde fargen arvet fra faren, det eneste i livet hun nektet å etterkomme.

På fem år, 38 millioner pesos og 17 spesialister hentet inn fra Italia, Tyskland, England og USA, var Valeria Montes’ 1963 Ferrari 250 GTO, den dype røde fargen arvet fra faren, det eneste i livet hun nektet å etterkomme. Hennes far, Don Arturo Montes, døde for 5 år siden. Valeria arvet ikke fra ham høye ord eller følelsesladde brev. Don Arturo var allerede en reservert mann, en av dem som elsket å ta med datteren sin til skolen i regnet, sjekke dekkene hennes uten å si noe, betale stille skolepenger når familiebedriften nesten var på randen. Det hadde aldri vært kaldt, men det hadde aldri klart å forklare hva hun følte. Ferrarien har tilhørt henne siden hun var barn. Valeria kan knapt huske at den var dekket av et lerret i en vingård i Querétaro.

Da hun var barn, spurte hun en gang hvorfor hun beholdt en bil hun nesten aldri brukte. Han svarte: —Det er ting du ikke kjører hver dag, datter. Det er ting du bryr deg om fordi de inneholder en del av deg. Valeria forsto det ikke i det øyeblikket. Nå forstår hun. Ferrarien ankom Cobalto Classics tre måneder etter begravelsen. Den ankommer på en plattform, dekket av støv, med gamle skinnseter og en liten, nesten umerkelig ripe på venstre frontvinge. Fra dag én kan ingen lansere den. Mauricio Beltrán, verkstedets tekniske leder, lovet å fikse det i løpet av en uke. Han er en stolt, 48 år gammel mann, med 20 års erfaring med europeisk bilrestaurering og en måte å si at det alltid er klart hvem som har ansvaret.

Han ser på det elektriske systemet, drivstoffrør, flammer, motorer, girkasser, forbindelser, kabler og alle komponentene guiden hans kan navngi. Hun fant ingenting. Senere betalte italienerne fra Maranello, de tyske ingeniørene, de engelske reparatørene og de berømte teknikerne hver dag for bilreparasjoner. Hver mandag går Valeria til verkstedet før hun starter dagen. Hun ble stående i 10 minutter ved siden av Ferrari 5, la hendene på det kalde taket og pustet rolig. Hun er ikke interessert i å kjøre på Reforma eller vise den i en utstilling. Hun ville bare høre motoren én gang. Faren hennes fortalte henne for noen år siden: —Den lyden fikk meg til å føle meg levende. Hun ville vite hva han hadde hørt. En ettermiddag i november mottok hun en videosamtale fra den siste italienske eksperten.

Mannen, en kjent tekniker ved navn Adriano Conti, snakket med respekt, men uten håp. Han sa at problemet ligger «utenfor rammene av en grunnleggende tolkning av mekanikk.» Valeria slapp telefonen og sto stille. Mauricio kom til henne med stillheten til en som hadde ventet i månedsvis. “Frue, kanskje det er på tide å akseptere virkeligheten. Denne bilen er verdt mye penger, selv uten pengene. Det finnes bilsamlere som kjøper den i dag. Noen ganger er det også smart å gi slipp. Valeria så ingenting. Hun har et alvorlig ansikt, men det er noe som er ødelagt inni henne. Det handler ikke om penger. Det er en følelse av at folk har behandlet bilen som en dyr maskin, mens hun føler seg som farens stemme. Så, bak verkstedet, så hun en mann i grå skjorte gå gjennom gaten.

Ismael ser ikke på Ferrarien slik alle andre gjør. Han beundrer verken malingen eller formen på panseret. Han så ned, så på forbindelsen til chassiset, så på vinkelen på bakhjul, inn på steder som bare betyr noe hvis noen forstår hvordan en bil er bygget. Valeria, sliten, frustrert, såret av 5 år med tomme svar, vil bare høre lyden av motoren én gang. Hun ville bare høre en motor. Faren hennes fortalte henne for noen år siden: —Den lyden fikk meg til å føle meg levende. Hun ville vite hva han hadde hørt. En ettermiddag i november mottok hun en videosamtale fra den siste italienske eksperten. Mannen, en kjent tekniker ved navn Adriano Conti, snakket med respekt, men uten håp. Han sa at problemet ligger «utenfor rammene av en grunnleggende tolkning av mekanikk.» Valeria slapp telefonen og sto stille. Mauricio kom til henne med stillheten til en som hadde ventet i månedsvis. “Frue, kanskje det er på tide å akseptere virkeligheten. Denne bilen er verdt mye penger, selv uten pengene. Det finnes bilsamlere som kjøper den i dag. Noen ganger er det også smart å gi slipp. Valeria så ingenting. Hun har et alvorlig ansikt, men det er noe som er ødelagt inni henne. Det handler ikke om penger. Det er en følelse av at folk har behandlet bilen som en dyr maskin, mens hun føler seg som farens stemme. Så, bak verkstedet, så hun en mann i grå skjorte gå gjennom gaten. Ismael er 39 år gammel, har mørk hud, rolige øyne og gamle tatoverte hender. Han jobbet som ansatt i 4 måneder, ansatt av et eksternt