En fem år gammel jente hevdet at broren hennes, som hadde vært sporløst forsvunnet i to dager, befant seg under gulvet i huset deres. Foreldrene trodde at datteren fant på alt sammen, men da faren endelig bestemte seg for å tro på henne og flyttet teppet, stivnet alle av skrekk da de så hva som skjulte seg der
En tretten år gammel sønn av en milliardær forsvant sporløst fra familiens egen herskapshus. I nesten to døgn lette politiet, sikkerhetsvaktene og dusinvis av frivillige etter ham, men ingen kunne forstå hvor gutten hadde blitt av.
Den dagen var Adrian hjemme sammen med moren sin og lillesøsteren. Han lekte ute i gårdsplassen, og så forsvant han plutselig.
Først trodde foreldrene at sønnen bare hadde gått ut for å ta en tur, men da kvelden kom og gutten fortsatt ikke var tilbake, slo faren alarm.
Adrians telefon lå igjen på soverommet, og både pengene og dokumentene hans var også på plass. Overvåkingskameraene hadde ikke fanget opp hva som egentlig hadde skjedd med ham.
Faren hans, milliardæren Sebastian, kontaktet umiddelbart politiet og lovet en enorm belønning til alle som kunne hjelpe med å finne sønnen hans.
Politiet undersøkte biler, avhørte hushjelpene, gjennomsøkte den nærliggende skogen og lette til og med på bunnen av en liten innsjø i nærheten.
Guttens mor, Isabelle, sov nesten ikke. Hun gråt hele tiden, ringte bekjente og skvatt hver gang telefonen ringte.
Men det som forundret foreldrene aller mest, var oppførselen til deres fem år gamle datter, Emily.
Helt siden tidlig om morgenen hadde jenta gjentatt den samme merkelige setningen:
– Mamma, Adrian er under gulvet. Han er der nede.
– Kjære deg, ikke snakk tull. Vi skal finne broren din, det lover jeg, svarte Isabelle mens hun klemte datteren sin.
– Men han er der!
Moren bestemte seg for at jenta bare var redd fordi broren hadde forsvunnet, og at hun nå fant på forskjellige historier.
Da Emily prøvde å fortelle dette til en politibetjent, strøk han henne bare forsiktig over hodet.
– Ikke vær redd, lille venn. Vi leter etter broren din.
Ingen tok ordene hennes på alvor.
Da kvelden kom på den andre dagen, hadde Sebastian nesten mistet alt håp. Han satt på kontoret sitt med ansiktet begravd i hendene og stirret på et bilde av sønnen.
I det øyeblikket åpnet døren seg stille, og Emily kom inn i rommet.
– Pappa, hvorfor gråter du?
– Gå til mamma, vennen min. Pappa har det veldig vanskelig akkurat nå.
Jenta gikk nærmere og sa plutselig:
– Pappa, jeg så det. Lillebroren min er under gulvet.
Sebastian så slitent på datteren sin.
– Emily, hva er det du finner på? Hvordan kan han være under gulvet?
– Jeg finner ikke på noe! Han er der den store, røde teppet ligger. Adrian ropte på meg.
Mannen rynket pannen.
– Hvorfor fortalte du meg ikke dette med en gang?
– Jeg fortalte det til mamma, men hun sa at jeg hadde drømt det.
Sebastian var stille i noen sekunder. Han forsto godt hvor utrolig datterens ord hørtes ut, men nå hadde han fått et lite håp igjen.
– Vis meg nøyaktig hvor du hørte broren din.
Emily tok faren i hånden og førte ham inn i den store stuen.
Der stoppet jenta ved et gammelt, rødt teppe og pekte på gulvet.
– Her, pappa. Han er der.
Sebastian gikk ned på knærne og fjernet teppet fra gulvet. Det han så der, fylte ham med ren og skjær skrekk.
Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren
Sebastian gikk ned på knærne og la øret mot tregulvet.
I noen sekunder skjedde det ingenting, men så hørte mannen tre svake dunk.
Han løftet hodet brått.
– Adrian?! Gutten min, kan du høre meg?!
Et nytt, knapt hørbart dunk kom nedenfra gulvet.
Sebastian spratt opp, grep tak i kanten av teppet og dro det til side med all sin kraft.
Da de hørte bråket, skyndte Isabelle og Sebastians mor seg inn i rommet. Hun hadde kommet for å støtte familien.
– Hva er det du gjør?! spurte kona hans forskrekket.
– Det er noen der nede!
Da mannen hadde flyttet teppet helt bort, oppdaget han et lite metallhåndtak som nesten var umulig å få øye på mellom tregulvbordene.
Sebastian dro i det, og plutselig løftet en del av gulvet seg. Under gulvet var det en smal trapp som førte ned i mørket.
Men den virkelige skrekken grep mannen da en svak stemme lød nedenfra:
– Pappa … vær så snill, hjelp meg …
Sebastian grep en lommelykt og stormet ned trappen.
Nederst i trappen sto en tung metalldør. Mannen dro i håndtaket flere ganger, men døren lot seg ikke åpne. Da tilkalte han sikkerhetsvaktene, og sammen klarte de å bryte opp låsen.
