Klokken 03:17 ringte telefonen min med den typen nyheter som burde ha ødelagt livet mitt: politiet sa at mannen min hadde dødd i en motorveiulykke og trengte at jeg identifiserte kroppen hans. Men da jeg så ved siden av meg, sov mannen min med det ene beinet over mitt, og en skremmende tanke slo meg: Hvis den døde mannen virkelig var Christopher, hvem hadde da sovet ved siden av meg? “Fru Penelope Bennett?” spurte betjenten da jeg svarte. Halsen min føltes tørr da jeg hvisket, “Ja.” “Dette er motorveipatruljen. Din ektemann, Christopher Bennett, var involvert i en ulykke nær Interstate 95. Pickupen hans traff en støttemur. Føreren døde på stedet.” I flere sekunder forsto jeg ikke ordene. Jeg snudde meg sakte mot Christopher, så brystet hans heve og senke seg under teppet,
det bustete håret spredt utover puten. “Betjent, det må være en feil,” hvisket jeg. “Mannen min ligger rett ved siden av meg.” Stillhet fylte linjen før offiserens stemme kom tilbake, plutselig forsiktig og alvorlig. “Frue, forlat rommet uten å vekke mannen ved siden av deg. ID, kjøretøy, telefon og personlige eiendeler som ble funnet på åstedet, tilhører alle Christopher Bennett.” Hver dråpe blod så ut til å forlate kroppen min. Så kom en søvnig stemme bak meg. “Elskling? Hvem snakker du med om at jeg er død?” Christopher stirret rett på meg. Jeg tvang frem et smil og sa at det var en latterlig svindel om en ulykke. Han lo søvnig, men da jeg prøvde å reise meg, lukket hånden hans seg rundt håndleddet mitt. “Hvor skal du?” “Badet.” Han slapp meg,
og jeg låste meg inne før jeg ringte 911 direkte. Det var da jeg fikk vite at samtalen hadde vært ekte. Klokken 02:48 hadde Christophers svarte pickup krasjet, og den døde sjåføren bar Christophers lommebok, telefon, klokke og giftering. Da to betjenter ankom minutter senere, forble Christopher merkelig rolig, viste frem ID-en sin og spøkte med at en tyv hadde valgt en forferdelig natt til å stjele lastebilen hans. På sykehuset la de den døde mannens eiendeler foran meg. Knærne mine ble svake da jeg så jubileumsuret jeg hadde gitt Christopher, lommeboken hans og gifteringen inngravert med initialene våre, C og P. “De kan stjele alt jeg eier,” sa Christopher stille. “Det gjør ham ikke til meg.” Kroppens ansikt kunne ikke identifiseres, men legen listet opp det de visste.
Trettito år gammel, seks fot høy, A-positivt blod, og et blindtarmsarr på høyre side. Christopher matchet alle detaljer. Han løftet skjorten og avslørte det samme arret, og plutselig kunne jeg ikke si om jeg sto ved siden av mannen min eller noen som på en eller annen måte hadde lært seg å bli ham. Enda verre, han husket private ting ingen fremmed burde vite, inkludert vårt første kyss bak campuskapellet etter at jeg hadde spist hvitløksbrød og nesten døde av flauhet over pusten min. Ved daggry ønsket jeg desperat å tro på ham. Så, inne i heisen i leiligheten vår, så jeg ham trykke på knappen med venstre hånd. Christopher gjorde nesten alt med sin rett. Klokken 09:00 ringte politiet igjen og fortalte meg at pickupen hadde forlatt parkeringshuset vårt klokken 22:22 kvelden før.
Overvåkningsopptak viste en sjåfør med caps, men vår smarte lås inneholdt ingen registrering av at Christopher forlot leiligheten. Ifølge systemet hadde han vært hjemme med meg hele natten. Det var da et annet minne slo meg. Før leggetid hadde Christopher laget melk til meg og insisterte på at jeg skulle ta søvnløshetsmedisinen min, og jeg sovnet uvanlig raskt. Da politiet vekket meg, hadde han på seg grå pysjamas. Jeg kunne sverget på at han hadde lagt seg i svart. Etter at han dro på jobb, åpnet jeg smartlås-appen med skjelvende fingre og oppdaget tre registrerte fingeravtrykk. Mitt, Christophers, og ett navnløst fingeravtrykk lagt til åtte måneder tidligere. Jeg åpnet dens historie. Det ukjente fingeravtrykket hadde kommet inn i leiligheten min førtisju ganger, nesten alltid om natten. Mange av de nettene skulle Christopher visstnok allerede ha vært inne sammen med meg. Hendene mine ble numne mens jeg stirret på skjermen, for plutselig var ikke den døde mannen på Interstate 95 lenger det mest skremmende mysteriet. Det virkelige spørsmålet var hvilken Christopher som hadde sovet ved siden av meg de siste åtte månedene. Og jeg hadde fortsatt ingen anelse om hva jeg var i ferd med å oppdage.
