Brianna helte den tunge gule plastbøtten rett over Claras oppovervendte panne. En tykk foss av grå-hvit industriell skum traff Claras lyse hud, skvulpet inn i øynene hennes og dryppet fra øyevippene. Clara klemte øyelokkene igjen mot den sviende luten og falt på kne på den sprukne fortauskanten. To telefoner reiste seg umiddelbart fra klyngen av tenåringer som omringet benken. Ingen rakte ned for å gripe Claras arm. En pendler i en beige trenchcoat stoppet ti meter unna, flyttet på kofferten sin og så på asfalten i stedet for jenta i skummet. Briannas venninne Chloe fniste da en klynge iriserende såpebobler drev av Claras fuktige krage mot rennesteinen. — Clara hadde tilbrakt fire måneder bøyd over tegnebordet i kjellerannekset, mens hun fullførte kulltriptykonet som vant statens ungdomsmedalje den morgenen. Det gullfargede sertifikatet stakk fortsatt ut av lerretsvesken hennes,
allerede sugende til seg uklar skum fra asfalten. Brianna, hvis familie praktisk talt eier det private kunstrådet, hadde blitt forbigått for æresomtale. Hun holdt den tomme industribøtten i ståltråden, og lot såpedråper treffe Claras gjennomvåte dongerijakke. Dette var ikke første gang Brianna hadde merket henne. For tre uker siden hadde noen skåret Claras akvarellstudier i bånd inne i det felles studioet. En uke etter det sprayet noen ordet VELDEDIGHET over Claras skap med sterk emaljemaling. Mr. Henderson, viserektor, sukket bare og rakte Clara en flaske sitrusløsemiddel som hun kunne skrubbe det av selv. Clara hadde aldri sagt imot, aldri hevet stemmen, og aldri bedt kontoret om enda en ubrukelig hendelsesrapport. Nå lente Brianna seg ned, den blanke manikyren strøk mot Claras skumvåte kinn. Brianna stoppet opp med vilje, stirret rett inn i Claras ansikt for å vente på at tårene skulle bryte gjennom såpen.
Da en enkelt tåre trillet nedover Claras lyse kinn, krøllet Briannas lepper seg til et bredt, tilfreds smil. “Prøver bare å vaske den billige malingslukten av deg før gallerifolkene faktisk ser deg,” hånte Brianna. Troppen hennes brøt ut i skarp, høyfrekvent latter som gjallet mot murveggen på hjørneapoteket. Clara tørket ikke øynene. Hun tørket en flekk skum fra haken med en våt erme, og så forbi Briannas skulder mot glassdørene til bankplassen på den andre siden av avenyen. “Du skulle ha sjekket hvem som signerte ungdomsgavesjekken i morges, Brianna,” hvisket Clara stille. Brianna kastet håret bakover og lo så hardt at øredobbene klirret mot halsen. “Hvorfor, Clara?” “Skal din fattige mekanikerpappa sende meg en regning for vaskesåpen din?” Clara svarte henne ikke. De tunge glassdørene til finanstårnet på den andre siden av gaten svingte utover med en skarp pneumatisk sus.
En høy mann i en skreddersydd kullfarget dress steg ut på fortauskanten, brettet en preget lærmappe mot brystet mens blikket hans festet seg direkte på folkemengden ved stoppet. Hele historien finnes i kommentarfeltet. Del dette hvis du mener offentlig grusomhet fortjener offentlige konsekvense
Mannen i den skreddersydde dressen krysset gaten med lange, raske skritt. Luften rundt ham utstrålte en autoritet som umiddelbart fikk tenåringenes latter til å stilne. Telefonene som filmet sank sakte ned mot lommene.
Mannen la ikke en gang merke til Briannas dyre merkeklær eller det hovmodige blikket hennes. Blikket hans var utelukkende festet på Clara, som fortsatt satt på kne i skummet på fortauskanten.
“Clara!” utbrøt han, og stemmen bar en blanding vanntro og dyp bekymring. Hele hans profesjonelle fasade sprakk idet han på sekundet knelte ned i den skitne såpelaken på asfalten. “Hva i all verden er det som skjer her?”
Han dro et snøhvitt silketørkle ut av brystlommen og begynte forsiktig å tørke det sviende industrielle skummet vekk fra Claras øyne og ansikt.
Brianna krympet seg i et sekund, men hentet seg raskt inn igjen. Hun hevet haken og trådte et skritt frem, med den tomme plastbøtten dinglende i hånden.
“Hør her, gubbe,” sa Brianna spydig. “Du burde ikke blande deg. Dette er bare en intern spøk mellom oss på skolen. Dessuten eier familien min Kunststiftelsen her i byen, så jeg foreslår at du—”
Mannen reiste seg langsomt opp. Han trengte ikke å heve stemmen, men det kalde blikket hans fikk Brianna til å stoppe midt i setningen.
“Navnet mitt er Arthur Pendelton,” sa han lavt, men krystallklart. “Jeg er styreleder for Pendelton Global Tech, og hovedsponsor for årets statlige ungdomsstipend.”
Briannas ansikt mistet plutselig farge. Pendelton Global Tech var det største selskapet i regionen. Faren hennes hadde brukt de siste tre månedene på desperately å trygle om en kontrakt med dem for att faren sin egen kunststiftelse ikke skulle gå konkurs.
Arthur tok opp lærmappen sin og åpnet den. Øverst lå sjekken på 100 000 dollar – vinnerstipendet.
“Som vinner av statens medalje,” fortsatte Arthur mens han så direkte på Brianna, “skulle Clara i kveld overrekkes fondets øverste utmerkelse, samt bli utnevnt til stiftelsens yngste ambassadør. En rolle som gir henne fullmakt til å godkjenne og tildele alle fremtidige kunststipender og familiestøtter i dette fylket.”
