VARSITY-KAPTEINEN KJØRTE ET HARDT KNE INN I RIBBEINA PÅ DEN NYE GUTTEN I DET FULLE GARDEROBEROMMET, SÅ KJØRTE EN UMERKET SVART KORTESJE OPP UTENFOR, OG ALT FORANDRET SEG. Bradley Hendricks grep Julian i kragen på den falmede grå treningsskjorten hans og slo ham mot stålventilene i skapet. Metallet raslet gjennom den fuktige, damptunge luften i kjellergarderoben. To varsity-spillere holdt Julians armer tilbake mot kombinasjonsknappene mens Bradley strammet opp høyre ben. Han slo kneet sitt rett inn i Julians ribbein. Luften forlot Julian i et voldsomt, hvesende gisp. Julian bøyde seg fremover over benken, det bleke ansiktet hans ble grått mot det malte betonggulvet, og han holdt seg til siden med begge skjelvende hender. Bradley grep tak i Julians hår, rykket hodet hans opp igjen, og lo rett inn i ansiktet hans.
“Se på tøffingen som folder seg sammen som en billig sammenleggbar stol,” Bradley fnyste, dyttet Julian til siden så pannen hans støtte mot hjørnet av trebenken. “Du trodde at fordi du flyttet inn i dette distriktet, kunne du sitte på benken vår?” Rundt dem lente seks andre avgangselever seg mot skaprekkene, filmet med telefonene sine og fniste. Ingen gjorde noe for å stoppe det. Ingen stoppet noen gang Bradley Hendricks. Dette hadde skjedd hver eneste ettermiddag siden september. Først var det Julians løpespiker som ble dumpet i urinalet på den tredje skoledagen. Så var det hans arkitekturtegning midt på semesteret, revet i strimler og teipet fast på klasserommets pult. Så kom den røde spraymalingen over Julians skapdør og kalte ham en sosialhjelpssak. Julian hadde tatt imot hvert eneste slag i fullstendig stillhet fordi han hadde lovet å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet til familien sin.
— Garderobedøren smalt opp, og trener Miller kom inn med en fløyte mellom tennene og et klippebrett under armen. Miller så Bradley stå over Julian. Han så Julian krøllet sammen på de fuktige flisene, skjelvende og kjempende for å puste. Miller ringte ikke den atletiske treneren. Han sjekket ikke Julians ribbein. I stedet sparket Miller et tilfeldig håndkle til side og stirret ned på Julian med ren irritasjon. “Reis deg fra gulvet, Vance,” Miller bjeffet og sjekket armbåndsuret sitt. “Styremedlemmene ankommer om ti minutter for inspeksjonen av anlegget.” “Vance begynte å svinge vilt, trener,” Bradley lå glatt og justerte varsity-jakken sin. “Vi holdt ham bare inne så han ikke skulle ødelegge skapene.” Miller nikket umiddelbart, uten å stille spørsmål ved en eneste stavelse fra Bradley. “Hør på meg, Vance,” Miller sa med den lave,
flate administrative stemmen ment å viske ut problemer før de kostet penger. “Du går inn på badet, vasker ansiktet ditt, og holder kjeft.” “Du lager en scene foran styret i dag, og jeg får deg utvist før fjerde time i morgen.” Julian presset seg sakte opp mot benken, blod sprutet på den sprukne underleppen hans. Han så Miller rett i øynene. “Tror du virkelig dette blir inne i dette rommet?” Julian hvisket, stemmen tynn men helt stødig. Bradley lo og klappet Julian på kinnet med åpen håndflate. “Faren min finansierte det nye vektrommet, drittsekk,” sa Bradley. “Ingen i denne byen rører meg.” Så smalt de tunge ståldørene i enden av idrettshallen opp. En rekke mørke sedaner kjørte inn på gresset ved siden av glassdørene i lobbyen, motorene deres rumlet gjennom gulvplankene.
Julian så forbi Bradleys skulder mot lyset i gangen. Hele historien finnes i kommentarfeltet. Team Justice eller Team La skolen håndtere det?
Fortsettelsen: Team Justice eller Team La skolen håndtere det?
De fire bilene stoppet i en perfekt, nesten militærlignende formasjon rett på utsiden av glassdørene. De var svarte, blanke og helt uten kjennetegn – ingen drosjeskilt, ingen merker, bare mørkete tonede ruter og lavmælte, malende motorer som fikk rammene rundt vinduene til å vibrere.
I garderoben stivnet latteren i halsen på Bradley. De andre avgangselevene sluttet å filme. Til og med trener Miller senket klippebrettet og snudde seg mot gangen med et urolig blikk. Hvem som helst kunne komme med styret, men dette så ikke ut som lokale politikere.
Dørene til de to midterste sedanene fløy opp samtidig.
Ut kom ikke kommunale byråkrater i grå dresser, men fire menn i skreddersydde, mørke kostymer, solbriller og med øreplugger. Med metodiske, synkroniiserte bevegelser sikret de umiddelbart området. Sekundet etter åpnet døren til den bakerste bilen seg.
En eldre mann med sølvhvitt hår, iført en mørk, eksklusiv overfrakk som antydet at han kom direkte fra et privatfly, steppet ut på det våte gresset. Han trengte ikke å si et ord; hele hans vesen utstrålte en makt som gjorde at selv ikke Bradley Hendricks torde å blunke.
Dørene til idrettshallen ble slått opp på vid gap. Den kalde desemberluften strømmet inn og blandet seg med stanken av svette og liniment.
