Da jeg var like ved å føde, begynte jeg å blø på kjøkkenet, og mannen min ropte til meg: «Slutt å lage drama», før han dro til morens bursdag. To dager senere kom han tilbake smilende med en kakeboks, men jeg hadde allerede lagret samtalene med sykehuset og forberedt noen dokumenter. Da han åpnet døren, ble han stående kraftløs over det han fant.
DEL 1
Jeg begynte å blø på kjøkkengulvet mens mannen min rettet på jakken for å dra i morens bursdag.
Smerten gjorde at jeg bøyde meg over benken. Glasset jeg hadde i hånden, falt og knuste i biter mellom føttene mine. Jeg var 38 uker på vei, og i flere dager hadde gynekologen min overvåket blodtrykket mitt fordi det hadde steget for mye.
Den ettermiddagen så jeg også små hvite lys hver gang jeg lukket øynene.
—Mauricio, kjør meg til sykehuset. Nå.
Han slapp ikke engang bilnøklene.
—Valeria, vær så snill. Ikke igjen.
Jeg løftet kjolen og så den røde flekken spre seg mellom beina mine. Jeg kjente at frykten tømte brystet mitt.
—Jeg blør.
Mauricio så på blodet. Han så det tydelig. Likevel sukket han som om jeg hadde sølt saus på gulvet.
På mobilen hans dukket det opp en melding fra Teresa, svigermoren min. Jeg rakk å lese den fordi skjermen var rett foran meg: «Ikke la henne manipulere deg med graviditeten igjen. I dag fyller jeg 65, og jeg vil ha sønnen min her.»
Det burde ha varslet meg om at problemet var større enn en fest.
To dager tidligere hadde doktor Barragán vært krystallklar under konsultasjonen vår i Guadalajara.
—Hvis dere får blødning, sterke magesmerter, uklart syn eller mindre bevegelse fra babyen, drar dere rett til akuttmottaket. Dere venter ikke.
Hun hadde til og med gitt Mauricio et kort med varselsignalene. Han tok et bilde og forsikret at han skulle ta vare på det.
Nå så han på meg som om han aldri hadde hørt et ord.
—Mamma har forberedt denne middagen i månedsvis
— sa han.
— Hele familien venter.
—Renata er også familien din.
—Renata er ikke engang født ennå.
Jeg kjente et nytt brutalt stikk.
Jeg holdt meg fast i benken for ikke å falle.
—Jeg kan ikke kjøre.
—Be Daniela komme.
Daniela var storesøsteren min og bodde nesten 40 minutter unna. Mauricio visste at på den tiden av dagen, med trafikk, kunne hun bruke mye lengre tid.
—Jeg vet ikke om jeg har 40 minutter.
—Du gjør alltid dette når jeg har noe med familien min.
Jeg så på ham uten å kjenne igjen mannen jeg hadde vært gift med i 6 år.
—Gjør hva? Blør?
Mauricio strammet kjeven.
—Å gjøre alt til en nødsituasjon.
Jeg prøvde å gå mot ham. Beina mine skalv, og jeg måtte støtte meg til en stol.
—Vær så snill. Du kan dra på festen etterpå hvis du vil. Bare slipp meg av ved akuttmottaket.
Et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fått ham til å fornuft. Han kom nærmere, men tok bare lommeboken sin fra bordet.
—Hvis jeg kjører deg, blir jeg sittende fast der hele natten på grunn av en ny falsk alarm.
—Legen sa at det kunne være farlig.
—Legen vet også at du er nervøs.
Han åpnet døren.
Jeg kjente noe inni meg briste før han gikk ut.
—Mauricio, hvis du går gjennom den døren mens jeg er slik, vet jeg ikke om jeg kommer til å kunne tilgi deg.
Han ble stående stille.
Jeg ventet på at han skulle snu seg.
Det gjorde han ikke.
—Når du roer deg ned, kommer du til å forstå hvor urettferdig du er mot meg.
Og han gikk.
Jeg hørte motoren fjerne seg mens blodet fortsatt rant.
Jeg ringte nummeret hans fire ganger.
Han avviste de tre første samtalene. Den fjerde gikk rett til telefonsvareren.
Da ringte jeg 911.
Jeg husker ikke alt jeg sa. Jeg husker at jeg oppga adressen min. Jeg husker at jeg sa at jeg var gravid.
Jeg husker at jeg gjentok navnet på datteren min.
Renata.
Jeg slepte meg til inngangsdøren for å la den stå åpen. Før ambulansepersonellet kom, sendte jeg Daniela en melding på bare fem ord: «Blør. Mauricio dro.
Hjelp meg».
Ambulansepersonellet kom akkurat da jeg begynte å miste bevisstheten.
En av dem, Sergio, målte blodtrykket mitt og skiftet umiddelbart ansiktsuttrykk.
—Fru Valeria, jeg trenger at du fortsetter å snakke til meg.
—Babyen min …
—Vi skal gjøre alt vi kan.
Inne i ambulansen hørte jeg ord som ingen vordende far vil høre: blødning, mulig morkakeløsning, fosterstress.
På akuttmottaket spurte de etter en pårørende.
Jeg oppga nummeret til Mauricio.
—Vi har allerede ringt ham, sa en sykepleier til meg noen minutter senere.
—Svarte han?
Hun tok en pause som varte altfor lenge.
—Vi prøver å få tak i ham.
