. Brianna dyttet Paige hardt mot betongveggen utenfor garderobe B. — Paiges skulder traff mursteinen, det tynne stoffet i den kremfargede strikkecardiganen hennes tok imot såret. “Se på meg,” sa Brianna og holdt en bred svart industriell meiseltusj tre tommer fra Paiges nese. Rundt dem holdt fire medlemmer av elite-heiagjengen opp telefonene sine, lommelyktene glitret i den dunkle underjordiske korridoren. De skulle egentlig varme opp til den regionale sportsutstillingen. I stedet hadde Brianna presset Paige rett ved medieinngangen. Første runde startet med et dytt og en latter. “Du trodde virkelig du kunne gå med det støvete bruktbutikkstrikketøyet på arenaturnéen vår?” Brianna smilte lurt og tok av korken på tusjen med tennene. Hun grep tak i kragen på Paiges genser og dro den tykke filtspissen rett over Paiges kragebein. Et taggete svart snitt blødde inn i det bleke garnet.
“Det er runde én,” hvisket Brianna, og lente hodet for å se Paiges bleke hud rødme under lysrørene. Paige skrek ikke. Hun holdt bare treningsbagen sin mot ribbeina og så Brianna rett i øynene. “Slutt, Brianna,” hvisket Paige. “Gråt først,” svarte Brianna, stemmen dryppende av ren fryd. “Følgerne mine vil ikke ha pokerfjes, Paige.” “Gi streamen noen ordentlige tårer, ellers sverger jeg at vi går større.” Runde to kom raskere. Brianna vred Paige rundt og presset meiselspissen rett mot Paiges kinnbein, og dro en tung svart null over hennes bleke, lyse hud. Blekket luktet av sterkt xylen og kjemikalier. “En null for en null,” sa Brianna og trådte tilbake for å beundre den våte flekken. Cheer-jentene hylte av skarp, manisk latter, og vinklet kameraene sine for å fange glansen i Paiges øyne.
En stadionvakt gikk forbi tunnelhjørnet med en clipboard, kastet et blikk på laget, fanget Briannas iskalde blikk, og snudde seg straks tilbake. Ingen skulle krysse kapteinen hvis familie finansierte arenaens private bedriftssuiter. Runde tre skulle være avgjørelsen. Brianna rakte inn i designerbagen sin og tok ut en liten kjele med rødt, oljebasert stylingfett. Hun dyppet to fingre dypt i den røde pastaen. “Hold armene hennes, jenter,” befalte Brianna smidig. To varsity-cheerleadere festet Paiges håndledd mot det kalde røret ved veggen. Brianna lente seg nær, smilte bredt, rolig tilfreds. Hun smurte et tykt, blodig kors rett over pannen til Paige, og lot fettet renne ned mot øyevippene. “Der,” sa Brianna, tok frem et lommespeil og presset det inn i Paiges skjelvende hender. “Nå vet alle nøyaktig hva du er verdt.” “Søppel på banen,
søppel i gangen.” Brianna ventet, så på at Paiges leppe skalv, og ønsket at hulkingen skulle bryte ut høyt på video. Hun trommet faktisk med de manikyrerte neglene sine mot Paiges hake, og ba om at hun skulle kollapse. Paige lot fettet sette seg. Hun blunket ikke. Hun felte ikke en eneste tåre. I stedet så Paige rett forbi Briannas blanke hestehale mot de tunge dobbeltdørene i enden av tunnelen. “Du burde ha sjekket hvem som signerte tittelen på arenaens tak,” sa Paige stille. Brianna kastet hodet bakover og lo, viftet med telefonen. “Å, kjære, pappa betaler for denne etasjen—” Så klirret den tunge sikkerhetsbjelken høyt mot betongveggen. En mann i en skreddersydd koksgrå dress gikk rett inn i gangen. Hele historien finnes i kommentarfeltet. Burde offeret ha tilgitt dem når det var over,
eller var det helt riktig å nekte å tilgi
Del 2: Alt har sin pris
Mannen i den koksgrå dressen trengte ikke å heve stemmen for at hele tunnelen skulle fryse til is. Det var noe med den absolutte, rolige autoriteten i skrittene hans som fikk de fire heiagjengmedlemmene til å senke telefonene sine i samme sekund.
Brianna snudde seg irritert, klar til å snakke til hvem enn som våget å avbryte henne.
– Hør her, min far eier… – begynte hun, men ordene satte seg fast i halsen hennes da hun så blikket til mannen.
Mannen var høyreist, med grånende hår ved tinningene og et ansikt som så ut som det var skåret ut av granitt. Ved siden av ham kom arenasjefen løpende, rød i fjeset og med svette på pannen.
– Paige, sa mannen lavt, fullstendig uvitende om Brianna. Han gikk rett forbi heia-kapteinen og stilte seg foran Paige.
Spenningen i skuldrene til Paige slapp taket for første gang. Hun senket det lille lommespeilet.
– Morfar, sa Paige stille.
Arenasjefen ved siden av ham var likblek. – Herr Vance… jeg… vi visste ikke at deres barnebarn var her nede! Vi trodde heiagjengen bare varmet opp…
– Dere trodde visst en hel del, sa Arthur Vance, eieren av Vance Global Media og hovedsponsoren som opprinnelig hadde bygget hele arenaen. Han dro fram et snøhvitt lommetørkle fra brystlommen og tørket forsiktig det røde stylingfettet bort fra pannen til Paige, før han så på det svarte tusjmerket på det brukte strikkeplagget hennes.
