STJERNEIDRETTSUTØVEREN LO MENS DEN SKJELVENDE UTSTYRSSJEFEN TRYGLET OM Å FÅ TILBAKE SKOLEPENGENE SINE, UVITENDE OM AT DET Å YDMYKE HAM FORAN KAMERA VAR LIVETS STØRSTE FEIL FORDI KARMA SLÅR TIL RASKT. Han dro håndleddet mitt hardt nok til at senen sprakk mot baksiden av pulten. “Si det høyere for streamen, Toby,” hånte Brett og dyttet telefonen to centimeter fra nesen min. “Det er mitt depositum fra college,” hvisket jeg, og prøvde å rive fingrene mine løs fra grepet hans. Han slapp ikke taket. I stedet vred han armen min en tomme til til knokene mine ble helt hvite mot linoleumen. — Lesesalen i tredje time var helt stille, men førti par øyne var klistret til skjermen til Bretts direktesending. Ingen reiste seg. To varsity-linjemenn på andre rad fniste, lente seg over pultene sine for å sikre at ansiktene deres ble fanget i vidvinkelkameraet.
“Se på denne lille veldedighetssaken som gråter over tre hundre dollar,” sa Brett til sine fire tusen seere, og viste det karakteristiske smilet som nettopp hadde gitt ham en sekssifret klesanbefaling. “Vær så snill, Brett, jeg har fortjent det ved å vaske reisedraktene hver eneste helg,” ba jeg. “Du har fortjent det jeg mener du har fortjent, maskot,” svarte han, tommelen gravde seg rett inn i mediannerven min. Fingrene mine krampet ufrivillig opp. Den brettede konvolutten gled ut av håndflaten min, og tre sprø hundredollarsedler spredte seg over det slitte klasserommets gulv. Det var første runde. Runde to begynte i det øyeblikket Brett tråkket på sedlene med sine designersko, og slipte papiret rett ned i gulvvoksen. “Plukk dem opp med tennene, Toby, og kanskje jeg lar deg beholde resten,” bjeffet han,
og vinklet telefonen ned for å fange ansiktet mitt. Jeg så mot resepsjonen hvor Mr. Henderson, kontaktlæreren vår og assisterende friidrettstrener, satt og rettet prøver. Mr. Henderson skjøv faktisk stolen bakover og la begge håndflatene på pulten, kremtet som om han endelig skulle stille seg mellom oss. Brett rynket ikke engang på nesen; Han holdt bare opp telefonen og pekte den mot læreren. “Treneren sier at min NIL-avtale dekker lagmiddagen vår i kveld, Mr. Henderson, med mindre du vil forklare idrettsdirektøren hvorfor vår startende quarterback er stresset før fredagens regional.” Henderson frøs, svelget hardt og så rett ned på den røde pennen sin, fullstendig ignorert meg. Det var den mislykkede redningsaksjonen, og Brett elsket hvert sekund av det. Han lo inn i mikrofonen, og nøt den absolutte makten han hadde over dette rommet.
“Ser du? Selv fakultetet vet at du skylder meg for at du får dele luften vår,” hånte Brett, og vred håndleddet mitt en tredje gang til kneet mitt traff gulvet foran alle. Runde tre var dyttet som sendte klippebrettet mitt klirrende i søppelbøtten og etterlot meg knelende på det skitne gulvet mens chat-disken flommet over med ild-emojier. Hånden min forble åpen og tom på gulvplankene, men jeg sluttet å tigge. Jeg blunket ikke. Jeg så bare forbi skulderen hans mot klasseromsdøren da to høye menn i kullfargede dresser trådte inn i gangen og blinket med adgangskortholdere gjennom det forsterkede glasset. Hele historien finnes i kommentarfeltet. Team Justice eller Team La skolen håndtere det?
Mennene i de kullfargede dressene ventet ikke på at Mr. Henderson skulle åpne døren. Med en kontant bevegelighet som fikk hele rommet til å stivne, skjøv den første mannen døren opp og gikk rett mot midtgangen.
Brett lo fremdeles inn i telefonen sin, fullstendig uvitende om endringen i rommets energi. “Nå, Toby, skal du ta opp pengene med tennene eller—”
“Brett Walker,” avbrøt en dyp, kald stemme.
Mannen til venstre dro opp et skinnfylt identifikasjonskort fra innerlommen. Gullemblemet til det delstatlige finanstilsynet og etterforskingsenheten for idrettskontrakter glimtet under lysstoffrørene.
“Du er herved suspendert fra all idrettsaktivitet med umiddelbar virkning, og din NIL-avtale med Apex Sportswear er frosset under etterforskning for økonomisk press og utpressing.”
Spenningen i rommet forsvant som luften av en ballong. Bretts karakteristiske selvsikre smil stivnet. “Hva er det dere snakker om? Dette er bare en spøk for streamen min. Jeg rekrutterer seere!”
Den andre agenten stilte seg rett overfor Brett, uten å skjenke telefonen hans et blikk. “Generering av inntekter gjennom direktesendt mobbing og tvang av mindreårige eller medelever er et direkte brudd på paragraf 4 i din delstatlige NIL-kontrakt. Og fordi du sendte det direkte over statsgrensene til fire tusen seere, vurderes dette nå som en føderal sak om nettmobbing og utpressing.”
Klasserommet var så stille at man kunne høre surringen fra prosjektøren i taket. Telefonen i Bretts hånd begynte å rase over med kommentarer, men nå var det ikke ild-emojier lenger. Chatten var full av overskrifter som #Cancelled, #BrettIsDone og reaksjoner fra sponsorer som trakk seg i sanntid.
Agenten snudde seg mot meg, bøyde seg ned og hjalp meg opp fra linoleumen. Han plukket opp de tre krøllete hundredollarsedlene fra under Bretts skosåle, børstet støvet av dem og la dem trygt i hånden min.
