De tunge glassdørene svingte opp og slapp inn den kjølige gatebrisen og den jevne summingen fra avanserte motorer.
Peyton senket ikke koppen med en gang.
Hun sto med hælene plantet på den teppebelagte løperen, telefonen fortsatt vinklet mot Rileys gjennomvåte panne.
“Uansett hva slags show dette er, redder det ikke cardiganen din,” sa Peyton, selv om stemmen hennes hakket litt.
En høy mann i en mørk koksgrå tredelt dress gikk inn døren uten å se på billettluken.
Bak ham gikk to menn med lærkofferter, skrittene deres perfekt synkroniserte på flisene.
Lobbypraten stilnet helt.
Kinogjengere med bokser popcorn stoppet midt i et steg nær inngangen til skjerm fire.
Peytons lag senket telefonene sine én etter én, og så nervøst og flyktig på hverandre.
Den høye mannen gikk forbi fløyelsstolpene uten å røre dem.
Han gikk rett mot dammen av smeltende blå sirup som spredte seg rundt Rileys slitte joggesko.
Han kastet ikke et blikk på Peyton.
Han kastet ikke et blikk på troppen.
Han stoppet to meter foran Riley, stakk hånden i brystlommen og tok frem et rent, presset linlommetørkle.
Han bøyde hodet med rolig, absolutt ærbødighet.
“God kveld, frøken Sterling,” sa han, stemmen hans bar tydelig ut i alle hjørner av lobbyen med høyt tak.
Riley tok lommetørkleet med stø fingre.
“Takk, Walter,” mumlet hun, og tørket den iskalde blå slapsen fra øyevippene.
Peyton slapp ut et pust som hørtes ut som et hånlig fnys, men holdningen hennes hadde stivnet.
“Frøken Sterling?” gjentok Peyton, og så Walter opp og ned.
“Hvem hyret en skuespiller til å gå inn i en leid dress på kino?”
Walter snudde hodet sakte, festet blikket på Peyton med øyne så flate som skifer.
Han hevet ikke stemmen.
“Jeg er Walter Vance, driftsdirektør for Sterling Crest Media and Commercial Assets.”
Peytons panne trakk seg sammen, men det arrogante smilet hennes kjempet seg tilbake i ansiktet.
“Sterling Crest? Aldri hørt om det.”
“Faren min er Richard Caldwell.”
“Han eier Caldwell Development, og han er visepresident i bystyret som leier hele dette kjøpesenteret.”
“Så hvem du enn er, kan du ta lommetørkleet ditt og gå rett tilbake til bilen før jeg får sikkerheten til å kaste deg ut.”
Walter vippet hodet en brøkdel av en tomme.
“Din far er faktisk Richard Caldwell, frøken Caldwell.”
“Han eier en syv-prosents minoritetsandel i det kommersielle driftspartnerskapet i dette distriktet.”
“Et partnerskap som eksisterer utelukkende ved nåde fra Sterling Family Trust.”
Peyton lo sint, vantro og så tilbake på laget sitt for støtte.
“Du finner bare på ting.”
“Riley tar distriktets offentlige buss hver eneste morgen.”
“Hun går med brukt-gensere og pakker smørbrød i brune papirposer!”
“Hun er et stipend-veldedighetstilfelle på Oakridge High!”
Riley presset linet mot halsen, der den sukkerholdige sirupen fortsatt frøs huden hennes.
“Bestefaren min mente jeg burde lære hva ting faktisk kostet, Peyton,” sa Riley rolig.
“Han ville at jeg skulle tjene min egen vei gjennom videregående uten å være avhengig av familienavnet.”
“Det er derfor jeg jobbet skift i bokhandelen.”
“Derfor sparte jeg til denne filmbilletten selv.”
Peyton fnyste, tok et skritt nærmere, nektet å la rommet gli ut av kontroll.
“Å, vær så snill!”
“En hemmelig arvinghistorie? I denne byen?”
“Tror du at fordi en gammel fyr med koffert dukket opp, kommer alle til å glemme at du er en nobody som nettopp ble badet i sirup?”
