Begravelsesblomstene var fortsatt ferske.
Hvite liljer og bleke roser fylte vaser i stuen fordi jeg ennå ikke hadde funnet styrken til å kaste dem. Hvert rom bar fortsatt en påminnelse om Floyd—lesebrillene hans på nattbordet, jakken som hang i skapet i gangen, det halvferdige kryssordet ved stolen hans.
Jeg satt i hans skinnkontorstol da Sydney og Edwin kom inn i arbeidsrommet.
I tjueto år hadde Floyd sittet i den stolen mens han gjennomgikk kontrakter, leste økonomiske rapporter eller latet som han jobbet mens jeg sto i døråpningen og spurte om han ville ha kaffe. Læret hadde blitt glatt under hendene hans.
Nå sto Sydney på den andre siden av pulten som om han hadde arvet rommet før noen offisielt hadde sagt det.
Sydney var førtifem år gammel og den eldste av Floyds to sønner. Han hadde farens høyde og de samme grå øynene, men ingen av Floyds lette varme. Alt ved ham virket avmålt—den kullgrå dressen, den presise knuten i slipset, til og med måten han plasserte stresskofferten ved siden av skrivebordet.
Edwin sto litt bak ham.
Tre år yngre hadde Edwin alltid foretrukket å virke behagelig. Der Sydney kunne være direkte, myknet Edwin hver ubehagelig setning med bekymring.
“Vi vet at dette er vanskelig,” begynte Edwin.
Jeg så på ham.
I tre måneder, mens Floyds sykdom ble sentrum i mitt liv, hadde ingen av dem tilbrakt mer enn korte perioder i Sacramento. Sydney hadde sin advokatpraksis i San Francisco. Edwin bodde nær Los Angeles og drev det han kalte et konsulentselskap.
De hadde ringt.
De hadde vært på besøk.
Men de hadde ikke vært der klokken to om natten da Floyd ble redd.
De hadde ikke sittet ved siden av meg i sykehusets venterom mens legene brukte forsiktige stemmer.
De hadde ikke holdt hånden hans da medisinen gjorde ham utmattet og forvirret over hvilken dag det var.
Men tre dager etter begravelsen hans forklarte Edwin vanskelighetene for meg.
Sydney kremtet.
“Vi må diskutere praktiske saker.”
“Hvilke praktiske saker?”
“Godset.”
Han åpnet stresskofferten og tok ut en tykk manillamappe.
Magen min strammet seg.
Floyd hadde gjentatte ganger sagt at jeg ikke skulle bekymre meg for fremtiden. Hver gang jeg prøvde å spørre om testamenter, forsikring eller hva jeg ville gjort hvis noe skjedde med ham, klemte han hånden min.
“Jeg ordnet det, Colleen.”
Det var det han alltid sa.
Sydney åpnet mappen.
“Testamentet er enkelt. Sacramento-huset går sammen til Edwin og meg.”
Jeg stirret på ham.
“Huset vårt?”
Sydney fortsatte som om jeg ikke hadde sagt noe.
“Lake Tahoe-eiendommen er også delt mellom oss. Forretningsinteressene er også fordelt mellom Edwin og meg.”
Tahoe-villaen var der Floyd og jeg hadde tilbrakt bryllupsreisen vår.
Vi hadde vært der for jubileer og rolige helger når jobben ble for mye. Jeg kan fortsatt huske at jeg satt på terrassen innpakket i ett teppe mens snøen falt gjennom furutrærne.
“Og hva med meg?” spurte jeg.
Edwin flyttet vekten sin.
Sydney gjorde det ikke.
“Det finnes en livsforsikring. To hundre tusen dollar.”
To hundre tusen.
Jeg prøvde å forstå hva det betydde.
Som sekstitreåring hadde jeg ingen karriere som ventet på meg. År tidligere hadde jeg trukket meg fra jobben fordi Floyds liv krevde reising, forretningsmiddager, å underholde kunder og, til slutt, omsorg.
Jeg hadde ikke sett på de årene som et offer mens vi levde dem.
De var livet vårt.
Nå snakket Sydney som om de ikke hadde noen økonomisk betydning i det hele tatt.
“Det er ett ekstra problem,” sa han.
Han tok ut et annet laken.
“Din fars siste medisinske utgifter var betydelige.”
“Min mann,” rettet jeg stille.
Sydney stoppet opp.
Så fortsatte han.
“Forsikringen dekket det meste av behandlingen. Omtrent hundre og åtti tusen dollar gjenstår igjen.”
“Og?”
Edwin svarte denne gangen.
“Fordi du var hans ektefelle og involvert i de medisinske avgjørelsene, kan de regningene falle på deg.”
Jeg så fra den ene broren til den andre.
To hundre tusen dollar i livsforsikring.
Hundre og åtti tusen dollar i medisinske regninger.
Tjue tusen dollar igjen.
Tjueto års ekteskap redusert til omtrent tjue tusen dollar.
“Hva med eiendommen som betaler regningene?”
Sydney ristet på hodet.
“De arvede eiendommene er bundet opp i skifte. Situasjonen er mer komplisert enn som så.”
Noe med forklaringen hans hørtes for glatt ut.
Men sorgen hadde fått alt til å føles uvirkelig. Jeg klarte ikke å si om problemet var Sydneys historie eller min evne til å forstå den.
Edwin lente seg litt fremover.
“Det er ikke personlig, Colleen.”
Huden min strammet seg ved lyden av navnet mitt.
“Pappa har alltid ønsket at familiens eiendeler skal holdes i blodlinjen.”
Blodlinje.
Ordet la seg mellom oss.
På Floyds skrivebord lå et innrammet fotografi fra bryllupsdagen vår.
I den hadde Floyd en arm rundt livet mitt og lo av noe utenfor bildet. Jeg lo også.
Tjueto år.
Julemorgener.
Bursdager.
