Jeg leste det igjen.
Så så han på Avinash.
«Eshan og Tara?»
Ingen svarte.
«Faren din arvet halve huset til barna våre?»
Maaji nikket.
«Ikke spesifikt ved navn. De var ikke født ennå.»
Hun rørte ved det gamle dokumentet.
«Harivansh opprettet en ordning for Avinashs fremtidige barn.»
Avinashs ansikt var hvitt.
Jeg så ned.
«Hva eier Avinash?»
Maaji svarte.
“Ikke noe.”
Stillhet.
Absolutt stillhet.
Selv takviften virket plutselig høylytt.
Jeg stirret på mannen min.
«I åtte år har du kalt det huset ditt.»
Han gned seg i pannen.
«Jeg klarer det.»
«Det var ikke det jeg spurte om.»
“Tro-“
«Du sa at du kunne selge den når du ville.»
«Jeg tenkte til slutt—»
«Du fortalte Bhairavi at du skulle selge den og kjøpe en leilighet med henne.»
Kjeven hans strammet seg.
«Den samtalen var hypotetisk.»
Maaji lo.
«Hvorfor møtte du da en eiendomsmegler forrige måned?»
Avinash snudde seg brått.
«Hvordan vet du det?»
«Fordi megleren ringte meg.»
Øynene hans ble store.
Maaji foldet armene sine.
«Du ga ham det gamle nummeret mitt som om jeg ville godkjenne salget uten å lese noe.»
«Jeg skulle forklare.»
“Når?”
«Etter at jeg fikk et tilbud.»
«Et tilbud på en eiendom du ikke eier?»
Han reiste seg igjen.
“Jeg er Harivansh Malhotras sønn!”
Maaji slo håndflaten mot bordet.
“Og jeg var Harivansh Malhotras kone!”
Avinash frøs til.
Jeg hadde aldri hørt henne rope slik.
Ikke engang utenfor Bhairavis hus.
«Du har snakket om din fars eiendom i årevis som om jeg forsvant da han døde.»
Stemmen hennes skalv.
«Jeg betalte det første depositumet på det huset med penger fra smykkene mine.»
Avinash så bort.
«Jeg jobbet ved siden av faren din da han ikke klarte å betale den andre lånebetalingen.»
“Ikke…”
«Jeg signerte de originale kjøpspapirene.»
Hun pekte mot dokumentet.
«Navnet mitt er der fordi jeg har fortjent retten til å være der.»
Noe inni meg forandret seg.
I åtte år hadde jeg trodd at Ishwari Maaji bedømte karrieren min fordi hun mente at kvinner burde stole på ektemenn.
Nå lurte jeg på om hun hadde glemt sitt eget bidrag i flere tiår også.
Hun satte seg sakte ned.
«Faren din kjente deg.»
Avinash lo bittert.
«Du sier det stadig.»
«Fordi du stadig beviser at han har rett.»
Hun åpnet et nytt brev.
«Dette ble skrevet seks måneder før han døde.»
Fingrene hennes skalv.
«Han ba advokat Devyanis far om å forberede den.»
Hun begynte å lese.
Ikke hvert ord.
Bare den delen som betydde noe.
«Hvis Avinash blir ansvarlig, la ham forvalte eiendommen til familiens beste. Men ikke overfør eierskapet bare fordi han krever det. Sønnen min er kjærlig, men han er impulsiv med penger og blir altfor lett overbevist om at det å ønske seg noe betyr å fortjene det.»
Avinash stirret på bordet.
Sinnet forsvant fra ansiktet hans.
Et øyeblikk så han ut som en sønn som hørte sin døde far snakke direkte til den delen av seg selv han aller helst ville skjult.
«Skrev han det?»
“Ja.”
«Hvorfor fortalte du meg det ikke?»
Maajis øyne fyltes.
«Fordi du tilba ham.»
“Så?”
«Så jeg ville ikke at ditt siste minne om faren din skulle bli til kritikk.»
Hun lo trist.
«Tilsynelatende har stillhet ødelagt denne familien fra alle kanter.»
Jeg så på de ferske papirene.
«Og disse?»
Avinash reiste seg umiddelbart.
“Ingen.”
Maaji så ikke engang på ham.
«Disse opphever hans myndighet til å innkreve husleie.»
Jeg så på henne.
“Hva?”
«I årevis lot jeg Avinash styre Nashik-huset.»
Uttrykket hennes stivnet.
«Han skulle innkreve husleie, betale skatt og sette barnas andel inn på trustkontoen.»
Magen min snørte seg.
“Skal det?”
Avinash begynte å gå mot balkongen.
Maajis stemme stoppet ham.
“Sett deg ned.”
Han fortsatte å gå.
«AVINASH.»
Han stoppet.
Sakte snudde han seg.
Jeg så fra ham til henne.
«Hva skjedde med husleien?»
Maaji dyttet en kontoutskrift mot meg.
Trustkontoen inneholdt nesten ingenting.
Jeg leste saldoen.
Les det deretter på nytt.
«Det kan ikke stemme.»
«Det er det.»
«Hvor mye i husleie betaler leietakeren?»
Mor fortalte meg.
Jeg regnet ut automatisk.
Åtte år.
Selv etter utgifter, burde det ha vært flere millioner.
“Hvor er det?”
Avinash gned ansiktet med begge hendene.
«Jeg brukte litt.»
“Hvor mye?”
“Tro.”
“Hvor mye?”
«Jeg skulle bytte den ut.»
Enhver uærlig ektemann må få den samme håndboken.
Kapittel én var visstnok:
**Jeg skulle til å fortelle deg det.**
Kapittel to:
**Jeg skulle bytte den ut.**
Jeg sto.
«De pengene tilhørte Eshaan og Tara.»
«Det forble innenfor familien.»
Jeg stirret på ham.
«Hva betyr det?»
Han sa ingenting.
Maaji svarte.
“Bilbetalinger.”
Brystet mitt strammet seg.
«Bilen hans?»
Hun nikket.
“Kredittkort.”
Avinash lukket øynene.
«Og noen investeringer.»
Jeg så på ham.
«Brukte du penger som tilhørte barna dine?»
«Jeg investerte det.»
“Tjente du penger?”
Stillhet.
Selvfølgelig.
Maaji dyttet en ny side mot meg.
Tap.
