Hele rommet falt inn i en dødelig stillhet. Lyden av ilden som eksploderte i peisen virket også å fryse.

Bastions hulkende latter runget og rev gjennom den anspente stemningen. Han klappet henne på lårene og tørket bort tårene av hån fra øyekrokene. “En liten fugl som vil bite en gammel ulv?” Ok, frue. I morgen klokken tolv. Jeg skal prøve å ikke ødelegge det vakre ansiktet ditt, slik at mannen din fortsatt har noe å se på når han gråter.

Bastion snudde ryggen til og dro med horden sin. Så snart eikedøren lukket seg, grep Valyrian Rosamunds håndledd. Ikke så vanskelig å brekke bein, men nok til å bringe henne nærmere. De gyldne øynene hans skinte av sinne, forvirring og til og med frykt som en Alfa-konge aldri hadde vist.

“Hva i all verden driver du med, Rosamund?” “Stemmen hans knurrer i halsen, med majesteten til en ulv. “Han kommer til å rive meg i stykker før jeg rekker å trekke sverdet!”

Rosamund trakk rolig fingrene sine ut av hans. Hun rykket ikke til under presset hans. “Han skal prøve, sir. Men han glemte én ting: han spurte aldri faren min hvor mye det kostet ham å skjule meg i femten år.

Den natten, i det kalde steinrommet i hovedtårnet, dro ikke Valyrian på patrulje som vanlig. Han sto med armene i kors mot døren og så på i stillhet. Kvinnen han elsket som et snøfnugg satt foran speilet og fjernet sakte silken som dekket armene hennes.

Under stearinlyset holdt Valyrien pusten.

Ingen glatt hud. Langs underarmene, skuldrene og opp til den bare ryggen er det kryssede arr. Arr fra kniver, pisker, klørne til ville dyr. Det var ikke kroppen til en marginalisert ung jente. Det var kroppen til en kriger som hadde overlevd helvete.

Hun tok frem den lille trekisten hun hadde tatt med fra Harrington-familien, og dro frem to korte sverd smidd av en blanding av valyrisk stål og rent sølv. Det kalde lyset fra metallet skinte på det uttrykksløse ansiktet hans.

“Min lærer, Kalin,” hvisket hun, og slipte forsiktig kniven. “At det farligste våpenet verken er klør eller muskelstyrke.” Det er snarere fiendens arroganse. Faren min solgte meg ikke fordi jeg var lydig, valyrisk. Han solgte meg fordi jeg var det farligste bladet han ikke kunne kontrollere.

Valyrian trådte frem, knelte ved siden av ham, fingrene gled lett over et langt arr på skulderen. Hans ømhet var fortsatt der, men nå blandet med dyp ærbødighet. “I morgen,” knurret han mykt, “hvis du faller, dreper jeg dem alle. Selv om traktaten brytes.

Rosamund løftet haken og viste et oppriktig, kaldt, grusomt smil for første gang. “I morgen skal du stå stille og se på at jeg utvider territoriet ditt.”

Slaget i den indre gårdsplassen

Solen står i skyggene. Gårdsplassen i High Reach er fylt med ulver fra begge flokkene. Luften var fylt av lukten av svette, tørr jord og blodtørst.

Bastion dukket opp, naken, musklene hovne da han gikk inn i en halvtransformativ tilstand. Klørne var lange, svarte og skarpe. Han strakte skuldrene og slapp ut et brøl som fikk steinveggene til å riste.

Foran ham hadde ikke Rosamund på seg silke, og han var heller ikke tungt rustet. Hun hadde på seg en tettsittende svart skinndress, flate hæler for bevegelsesfrihet, og håret var flettet stramt til hodebunnen. Hun holdt to korte sverd, sto i en så avslappet holdning at hun virket arrogant.

“La oss gå, lille fugl!” Bastion fnyste, raste som et snøskred.

Alle holdt pusten og ventet på scenen som var dekket av kjøtt og blod. Men Rosamund var ikke der.

Som hun hadde lært: la dem komme nærmere. La dem tro de har tatt deg.

Da Bastions klør bare var noen centimeter fra ansiktet hennes, lente Rosamund seg tilbake med utrolig hardhet. Hun gled over til siden som et spøkelse. To blader glitret.

Vri!

Bastion brølte av smerte. Bak låret, akkurat på nivå med hamstrings, begynte blodet å strømme. Det sølvfargede bladet kuttet muskelen og bremset udyrets selvhelbredende prosess.

Han snudde seg og leverte febrilsk dødelige slag. Men Rosamund var for rask. Hun fulgte Lycans bedring, hun kalkulerte hver vinkel, hvert åndedrag, hver blind flekk hos noen som stolte for mye på medfødt styrke. Hun beveger seg ikke med kraft, men med perfekt teknikk og ren grusomhet.

Hun unngikk et av slagene hans, snurret opp i luften, slo sverdhåndtaket inn i tinningen hans, og skar deretter en grunn, men presis linje gjennom Alpha Ironwoods venstre øye med dolkens blad.

Blodet blinder Bastion. Hans arroganse ga plass til panikk. Han vaklet, prøvde å gripe henne med sin siste styrke.

Rosamund trakk på skuldrene, brukte knærne som støtte, hoppet høyt og la bena rundt halsen hennes. Med skremmende trykk og vekten av kroppen kastet hun kjempen ned på den støvete bakken.