Brandon og jeg hadde drømt om å bli foreldre i flere år.
Lenge før det sto flasker ved vasken eller babytepper over stolryggene, var det samtaler om familien vi håpet å ha en dag. Vi snakket om barn slik folk noen ganger snakker om et sted de aldri har besøkt, men allerede elsker.
Vi forestilte oss bursdager.
Skolebilder.
Familieferier.
Julemorgener med gavepapir overalt.
Første gang en liten hånd grep rundt en av fingrene våre.
Da jeg endelig fikk vite at jeg var gravid, kom lykken med en lettelse som gjorde at vanlige ting plutselig føltes viktige. Vi hadde ønsket dette så lenge at jeg stadig fant grunner til å se på testen igjen, som om resultatet på en eller annen måte kunne forsvinne hvis jeg sluttet å følge med.
Så fant vi ut at det var to babyer.
Tvillinger.
To jenter.
Ivy og Lila.
I flere uker gjentok Brandon og jeg navnene deres høyt, testet hvordan de hørtes ut sammen og hver for oss. Vi snakket om hvilken sprinkelseng som skulle stå hvor, og om to matchende garderober var søte eller latterlige. Vi kjøpte to bilseter. Vi sammenlignet babyutstyr. Vi sto i barnerommet og prøvde å forestille oss rommet som opptatt i stedet for å vente.
Alt kom i par.
To sprinkelsenger.
To sett med små klær.
To steder i vår fremtid som en gang hadde vært tomme.
Vi snakket om hva slags foreldre vi ønsket å bli. Ikke perfekte foreldre. Bare de som er til stede.
Så ble jentene født, og nesten alle rolige bilder vi hadde skapt i hodene våre forsvant.
Ingenting hadde forberedt meg på hvor nådeløse dagene kunne bli.
Som seks måneder gamle virket det som om Ivy og Lila opererte etter tidsplaner som var spesielt laget for å overlappe på de verste tidspunktene. Den ene roet seg til slutt akkurat idet den andre våknet. En mating tok slutt og en bleie måtte skiftes. En klesvask ble ferdig, og på en annen måte dukket det opp.
Flaskene samlet seg raskere enn jeg rakk å vaske dem.
Rapkluter flyttet seg inn i hvert rom.
Noen ettermiddager innså jeg at jeg hadde stått i flere timer uten å spise noe mer solid enn det jeg kunne nå med én hånd.
Søvn ble noe jeg husket å ha gjort, i stedet for noe jeg regelmessig opplevde.
Jeg hadde ikke sovet gjennom en hel natt på flere måneder.
Det var øyeblikk hvor begge jentene gråt samtidig, og jeg sto mellom dem i et halvt sekund, så utmattet at jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken baby som trengte meg først.
Da tok instinktet over.
Jeg ville plukket opp en.
Rekk ut etter den andre.
Fortsett å gå.
Jeg var sliten på en måte jeg aldri hadde kjent før.
Men jeg har aldri tenkt på døtrene mine som problemet.
De var babyer.
De trengte oss.
Det var ikke en byrde. Det var foreldreskap.
Det jeg ennå ikke hadde forstått, var hvor annerledes Brandon og jeg hadde begynt å oppleve det samme livet.
Natten alt endret seg, gråt begge jentene.
Jeg prøvde å berolige dem samtidig som jeg holdt middagen fra å brenne seg. Skitne flasker sto nær vasken. En kurv med rent tøy ventet på å bli brettet. Leker lå spredt utover gulvet på den spesielle måten bare babyleker kan være—for små til å se ut som et rot, helt til det plutselig var tolv av dem overalt.
Jeg hadde knapt spist.
Da Brandon kom inn døren, gikk jeg videre med den energien som var igjen.
Han så også sliten ut.
Jeg visste at han jobbet.
Jeg visste at det å bli far også hadde forandret livet hans.
Jeg forventet ikke at han skulle komme inn og ta over hele huset.
Jeg ga ham ikke begge babyene.
Jeg ga ham ikke en liste.
Jeg ba om én ting.
“Kan du være så snill å vaske flaskene?”
Det var fire.
Brandon så mot vasken.
Så sukket han.
Det var ikke den typen sukk som betydde at han trengte et minutt.
Det hørtes ut som selve forespørselen hadde fornærmet ham.
Han så seg rundt i rommet.
“Jeg kommer hjem hver dag til gråtende babyer, skitne flasker og en kone som alltid er stresset og utmattet.”
Et øyeblikk så jeg bare på ham.
Jeg var for sliten til å umiddelbart forstå hvorfor setningen gjorde vondt.
Så innså jeg hva han hadde gjort.
Han hadde sett på de synlige bevisene på at jeg hadde prøvd å ta vare på to babyer hele dagen, og behandlet det som bevis på at jeg mislyktes.
Før jeg rakk å svare, beveget blikket mitt seg forbi ham.
En grønn duffelbag sto nær inngangsdøren.
Det var stappfullt.
“Hva er det der?”
Brandon så ikke direkte på meg.
“Jeg skal fiske.”
Jeg trodde jeg hadde misforstått.
“Hvor lenge?”
“Fire dager.”
