Kapittel 2: Sannhetens rot
Santiagos penn skalv over papiret, det svarte blekket klart til å forsegle barnets skjebne. Mateo, sammenkrøllet mot veggen, fortsatte å skrike, de små fingrene hans klødde febrilsk på huden som for å rive bort ondskapen som gnagde på ham.
“Pappa, nei! Ikke signer! La meg dø her heller enn med henne!” Den lille gutten tryglet, stemmen brast i et hjerteskjærende hikst.
En iskald stillhet senket seg i rommet. Santiago så opp, øynene tomme, fullstendig knust av skyld og utmattelse. Han var i ferd med å senke tuppen av pennen da døren åpnet seg brått med et skarpt smell.
“Stopp! Ikke rør den!
Citlallis stemme runget gjennom gangen, klar, gjennomtrengende og gjennomsyret av en autoritet uventet for en tjuetre år gammel kvinne. Hun gikk selvsikkert over den luksuriøse stuen til barnets soverom. Tjenesteforkleet hans var litt krøllete, men holdningen hans var oppreist og ufleksibel.
Valeria skvatt, masken som sørgende svigermor sprakk et øyeblikk før hun gikk tilbake til et teatralsk uttrykk.
“Citlalli?” Men hva er best for deg… Holder du på å miste forstanden? sa Valeria indignert, mens hun justerte ermene på silkeblusen sin. Ser du ikke at herren tar en avgjørende beslutning for å redde familien sin? Kom tilbake til oppgavene dine umiddelbart!
Avsløringen
Citlalli hørte ikke på ham. Hun stakk hånden ned i lommen på forkleet og trakk ut et lite knutet stoffstykke. Da hun brettet den ut, avslørte hun en tørket, rynkete bønne i mørk og forstyrrende brunfarge.
Hun plasserte den forsiktig på stuebordet, rett foran øynene til Santiago.
“Kjenner du igjen den lukten, herr Santiago?” spurte den unge barnepiken, med blikket festet på arbeidsgiveren. I går kveld, rundt klokken to om natten, ble fru S. S. Og akkurat nå, før Mateo ble gal, var det dette samme stoffet hun puttet i sjokoladen sin, skjult under kanelen.
Santiago rynket pannen, forbløffet. “Hva snakker du om, Citlalli?” Det er tull…
“De er hierbas del diablo, Datura eller modifiserte ricinusbønner,” mumlet Citlalli med en iskald intensitet arvet fra vismennene i hans hjemregion. Bestemoren min lærte meg å kjenne dem igjen. Noen få dråper er nok til å forårsake monstrøse hallusinasjoner, inntrykk av at noen sluker innsiden din, og total paranoia. Fra et medisinsk synspunkt vises dette ikke i standardanalyser av private klinikker etter noen timer. Men i små daglige doser… Dette fører sakte til galskap. Eller til asylet.
Valeria skiftet farge umiddelbart. Ansiktet hans, vanligvis så perfekt kontrollert, ble blekt.
“Det er… Dette er feil! Det er en konspirasjon! Hun skrek og tok et skritt tilbake mot karnappvinduet. Santiago, skal du høre på denne uutdannede tjeneren i stedet for din egen kone? Hun vil skade oss! Hun er sjalu!
Overgangen
Santiago så vekselvis på Valeria, som mistet fotfestet, og på Citlalli, hvis blikk avslørte en ubøyelig sannhet. Så falt blikket hans på sønnen, sammenkrøllet, hvis anfall merkelig nok tilsvarte timene med snacks som hans nye kone hadde laget.
Et voldsomt klikk oppsto i sinnet til familiens far. Brikkene i puslespillet falt på plass med en gang. Den plutselige og mystiske døden til den første kona, de konstante spenningene, Mateos gradvise isolasjon, og de ekteskapskontraktene han ennå ikke hadde hatt tid til å lese i detalj…
Santiago rettet seg sakte opp. Pennen gled ut av fingrene hans og rullet på gulvet.
“Åpne vesken din, Valeria,” sa han med lav, nesten gravaktig stemme, som ikke etterlot rom for forhandling.
“Hva?” Du våger å spørre meg…
“Åpne vesken din, sa jeg!
I en panisk gest ville Valeria ta designervesken sin fra stolen. Men Citlalli, raskere, knuste hånden sin mot det myke læret. I stampeden falt sekken over på teppet.
I tillegg til lommeboken og nøklene rullet en liten ravfarget glassflaske på gulvet. Det var uten merkelapper. Inne svaiet en uklar, seig væske forsiktig under lyset fra stueens spotlights.
Løkken strammes
Santiagos pust satte seg fast i brystet. Skrekken hadde nettopp fått et veldig ekte ansikt. Han så på Valeria, nevene hennes knyttet til knokene ble hvite, og et destruktivt raseri erstattet smerten hennes umiddelbart.
Valeria, som innså at hun var fanget, sluttet å gråte. Leppene hennes trakk seg ut i et kjøttetende, nesten umenneskelig smil.
“Dere idioter…,” hveste hun, og rygget mot villaens nødutgang. Tror du at du har meg? Selv om du kaster meg ut, tilhører halvparten av denne enorme eiendommen allerede meg gjennom ekteskapskontrakten. Og den lille… Den lille ville ha endt opp med å dø en vakker død på asylet sitt. Du har ingen ubestridelige juridiske bevis, bare overtroen til et provinsbarn!
Hun hoppet til utedøren, i håp om å nå sportsbilen som sto parkert i oppkjørselen.
