Silken i kjolen min føltes som is mot huden min.

Jeg sto foran speilet fra gulv til tak i hovedsoverommet vårt, og stirret på kvinnen som så tilbake på meg. Hun så sliten ut. Øynene hennes manglet gnisten de pleide å ha.

“Har du seriøst på deg det der?”

Davids stemme skar gjennom den stille summingen fra airconditionen. Jeg rykket til, hånden frøs halvveis til perlekjedet.

Han sto i døråpningen og justerte mansjettene på Tom Ford-dressen sin. Han så plettfri ut, som han alltid gjorde. Skarp kjeve, perfekt stylet hår, den typen aggressive selvtillit som hadde trukket meg til ham for fem år siden.

Den gangen trodde jeg det var ambisjon. Nå visste jeg at det bare var arroganse.

“Det er kjolen du kjøpte til meg til bursdagen min,” sa jeg stille, med jevn stemme.

“Ja, til familiemiddag, Eleanor. Ikke for den viktigste kvelden i karrieren min.” Han sukket tungt, gikk inn i rommet og invaderte mitt rom.

Han tok en lo-rulle fra kommoden og begynte aggressivt å stryke den over skuldrene.

“Vance og Sterling er gamle penger, El. De eier halve Chicago. De vil ikke se kona mi se ut som en forstadsfotballmor som gikk seg vill på vei til et foreldremøte. Dette er en femstjerners middag på The Grandmont. Oppfør deg som om du hører hjemme der.”

Jeg bet innsiden av kinnet hardt nok til å smake kobber.

The Grandmont.

Om han bare visste.

“Jeg skal skifte,” hvisket jeg og snudde meg mot skapet.

“Ikke bry deg, vi har ikke tid. Reservasjonen er klokken åtte, og hvis vi mister bordet vårt på Belvedere-rommet, er avtalen død før vi i det hele tatt bestiller drinker.”

Han så ikke engang på meg da han gikk ut av rommet. “Bare… Hold kjeft i kveld. Smil. Nikk. Ikke snakk om dine små hagehobbyer. La meg ta samtalen.”

Hendene mine skalv da jeg tok clutchen min fra sengen.

I fem år hadde jeg spilt rollen som den stille, støttende, utrolig gjennomsnittlige kona.

Da jeg møtte David, var jeg utslitt. Jeg var utslitt etter den endeløse paraden av menn som bare så dollartegnene knyttet til etternavnet mitt. Mennene som googlet meg før våre første dater. Mennene som så på familiens imperium og så en vinnerlodd.

Så jeg gjemte det.

Jeg brukte mellomnavnet mitt. Jeg kjøpte en beskjeden leilighet i Wicker Park. Jeg fikk en lavnivå konsulentjobb. Jeg ønsket at noen skulle elske meg. Bare Eleanor.

David visste ikke om trustfondene. Han visste ikke om styreplassene. Og han visste i hvert fall ikke at familiens holdingselskap, Vanguard Hospitality, eide The Grandmont.

Jeg eide bokstavelig talt bygningen han svettet over.

Kjøreturen til sentrum var kvelende. Regnet pisket ned i strimler og gjorde neonlysene i Chicagos skyline uklare.

David grep rattet så hardt at knokene hans var hvite.

“La meg gå gjennom dette en gang til,” sa han, stemmen stram av angst. “Vance er beslutningstakeren. Sterling er pengene. De ønsker å tilføre ti millioner til oppstarten min. Hvis dette fungerer, er vi sikret for livet, Eleanor. Livet.”

“Jeg vet det, David.”

“Gjør du det? For forrige uke på Anderson-middagen begynte du å krangle med Greg om reguleringslovene.”

“Greg tok feil. Han skulle kjøpe eiendom på en giftig flomslette.”

“Det spiller ingen rolle om han tok feil!” David slo hånden mot rattet, noe som fikk meg til å hoppe. “Det handler om optikk! Du gjorde meg flau.”

Jeg stirret ut av det regnvåte vinduet. Jeg hadde ikke gjort ham flau. Jeg hadde reddet kollegaen hans fra et søksmål på flere millioner dollar, men David klarte ikke å se forbi sitt eget ego. Han måtte være den smarteste personen i rommet, og han trengte at jeg skulle være det pene, stille tilbehøret som satt ved siden av ham.

Jo nærmere vi kom The Grandmont, jo tyngre føltes brystet mitt.

Jeg hadde ikke vært på denne spesifikke eiendommen på over to år. Onkelen min håndterte vanligvis porteføljen i Midtvesten. Jeg ba om at personalet ikke skulle kjenne meg igjen. Jeg hadde strengt forbudt at noen bedriftsbilder av meg selv skulle sirkuleres i de interne nyhetsbrevene, nettopp for å opprettholde min anonymitet.

Men Marcus Harrison, daglig leder for The Grandmont, hadde vært i selskapet vårt i femten år. Han hadde kjent faren min. Han hadde kjent meg siden jeg var tenåring med regulering.

Vær så snill, la det være hans frikveld, ba jeg stille.

Vi stoppet ved de praktfulle messingdørene til hotellet. Tjeneren stormet frem med en paraply og åpnet Davids dør først.

David kastet nøklene til gutten uten engang å se på ham. “Hold det nært. Vi er VIP-er i kveld.”

Jeg gikk ut i den fuktige kveldskulden og trakk jakken tettere rundt meg.