DEL 2 – HAN TRODDE HUN VILLE KOMME TILBAKE OG BE OM UNNSKYLDNING
Klokken var 06.43 da Marcus hørte bilene utenfor.
Han sto i gangen med en kaffekopp i hånden og et selvtilfreds smil om munnen. Han hadde vært sikker på at Julianne ville komme tilbake før soloppgang. Hun hadde alltid vært den som forsøkte å løse konflikter, den som ga etter for å bevare freden, den som ba om unnskyldning selv når hun ikke hadde gjort noe galt.
Men da han åpnet døren, forsvant smilet.
Julianne sto på trappen i en mørkeblå kåpe, med håret samlet i en stram hestehale. Ved siden av henne sto en advokat med en skinnmappe. Bak dem ventet en låsesmed og to politibetjenter.
Tre biler sto parkert langs innkjørselen.
«Hva i helvete er dette?» utbrøt Marcus.
Julianne så rett på ham.
«God morgen, Marcus. Jeg håper du og foreldrene dine har sovet godt.»
Barbara kom til syne bak ham, iført en silkekåpe. Da hun fikk øye på politiet, grep hun tak i sønnens arm.
«Marcus, hva er det som skjer?»
Han ignorerte henne og rettet blikket mot Julianne.
«Du kan ikke komme hit og lage en scene. Dette er hjemmet vårt.»
Advokaten tok et skritt frem.
«Jeg er Daniel Foster, juridisk representant for fru Julianne Hayes. Eiendommen tilhører utelukkende min klient. Hun har ikke gitt tillatelse til at andre flytter inn permanent, og hun har heller ikke samtykket til noen av de økonomiske forpliktelsene du forsøker å pålegge henne.»
Harold dukket opp bak kona.
«Vi er foreldrene hans! Vi har rett til å bo hos sønnen vår!»
«Det kan dere diskutere med sønnen deres,» svarte advokaten rolig. «Men dere har ingen automatisk rett til å flytte inn i en eiendom som tilhører min klient.»
Marcus lo nervøst.
«Julianne, slutt med dette tullet. Vi er gift. Du kan ikke bare kaste meg ut av mitt eget hus.»
Julianne åpnet vesken og tok frem en bunke dokumenter.
«Jo, Marcus. Vi skal snakke om akkurat det.»
Hun ga advokaten et tegn.
Han trakk frem skjøtet til huset, dokumentasjon på kjøpet og en oversikt over betalingene Julianne hadde gjort gjennom årene.
Huset var kjøpt fire år før ekteskapet. Egenkapitalen kom fra sparepengene hennes, og boliglånet sto i hennes navn. Hun hadde også betalt de fleste oppgraderingene selv.
«Jeg har aldri nektet deg å bo her,» sa hun. «Jeg har aldri nektet foreldrene dine hjelp. Men du bestemte deg for å flytte dem inn uten å spørre meg, forsøkte å gjøre meg ansvarlig for gjeld jeg aldri hadde godkjent, og kastet meg ut av mitt eget hjem da jeg protesterte.»
Marcus ristet på hodet.
«Jeg prøvde bare å hjelpe familien min.»
«Nei,» svarte Julianne. «Du prøvde å bestemme over meg.»
En av politibetjentene ba Marcus komme ut på trappen slik at de kunne snakke med ham om hendelsen kvelden før. Julianne hadde meldt fra om at hun var blitt fysisk tvunget ut av boligen, og betjentene skulle undersøke omstendighetene.
Marcus ble plutselig mindre høylytt.
«Hun overdriver. Jeg ba henne bare gå en tur.»
Julianne så på ham.
«Du kastet kofferten min ut døren. Du dyttet meg over terskelen. Deretter låste du døren bak meg.»
«Jeg var sint!»
«Det er ingen unnskyldning.»
Daniel åpnet den svarte mappen sin og tok frem enda et dokument.
«Det er dessuten et økonomisk forhold vi må avklare.»
Marcus stirret på papirene.
«Hva snakker du om?»
«Regningen på 142 000 dollar som din far la igjen på bordet i går kveld.»
Harold trådte frem.
«Det er familiens utgifter. Marcus sa at Julianne skulle dekke dem.»
«Jeg har aldri sagt ja til det,» svarte Julianne.
Advokaten fortsatte:
«Vi har gjennomgått dokumentene som ble lagt frem. Flere av postene gjelder gamle forpliktelser, private innkjøp og utgifter som ikke har noen dokumentert tilknytning til min klients økonomiske ansvar. Vi har også grunn til å undersøke hvordan navnet hennes ble ført opp på enkelte av papirene.»
Harold ble blek.
Barbara snudde seg mot ektemannen.
«Du sa at alt var ordnet!»
«Det var ordnet!» svarte han skarpt.
«Da burde det ikke være vanskelig å dokumentere,» sa advokaten.
Marcus så fra den ene til den andre. Familien hans, som kvelden før hadde oppført seg som om de eide hele huset, begynte nå å krangle seg imellom.
Julianne kjente ingen glede ved synet.
Bare en merkelig lettelse.
I årevis hadde hun trodd at ekteskap betydde at hun måtte tåle alt for å bevise at hun var en god kone. Hun hadde latt Marcus ta avgjørelser fordi hun ønsket fred. Hun hadde hjulpet foreldrene hans økonomisk flere ganger, uten å be om noe tilbake.
Men hun hadde aldri forstått hvor langt de var villige til å gå før den natten.
