Ernesto så vantro på den gamle mannen. Han hadde ventet hevn, utkastelse og offentlig vanære. I stedet ble han møtt med en nåde som traff ham hardere enn noe slag.
— Men, fortsatte Jacinto og så direkte på Ernesto, — du skal sette deg på bakerste rad. Og når seremonien er over, skal du personlig be om unnskyldning til hver eneste servitør og vakt du har lært opp til å tråkke på andre mennesker.
Ernesto bøyd hodet lavt. — Ja… ja, Don Jacinto. Takk.
KAPITTEL 5: Et bord ved vinduet
En time senere fylte lyden av en tradisjonell mariachi-gruppe den store festsalen på Hacienda Santa Lucía.
Sollyset fra ettermiddagen strømmet inn gjennom de høye buemotivene og farget glassene og silkebordene i et varmt, gyllent lys.
Ved det fremste bordet – bordet som sto rett ved de store glassdørene ut mot hagene – satt ikke de rike forretningsmennene fra Mexico by. Der satt Jacinto Morales i midten, med sin hvite, strøkne Skjorte og den lille trekassen stående trygt på bordet foran seg. Ved siden av ham satt Mateo og Daniela, leende og lykkelige, mens Don Fernando skålte i et glass gammel årgangsvin.
Ernesto Cárdenas satt helt bakerst i salen, i skyggen ved utgangen, alene med sine tanker og sine ubrukte penger.
Da musikken dempet seg for at brudeparet skulle holde sin første tale, reiste Mateo seg med et glass i hånden. Han så ikke på kameraene eller de rike gjestene. Han så direkte på bestefaren sin.
— Min bestefar lærte meg at et menneskes verdi ikke måles i hvor mye jord det eier, men i hvor dype røtter det planter i andre menneskers hjerter, sa Mateo, og stemmen hans bar gjennom hele festsalen. — I dag står vi her på hans jord, men viktigere enn det: Vi står her på hans kjærlighet.
Hele salen reiste seg i en langvarig, stående applaus.
Jacinto smilte mildt, tørket en liten tåre fra øyekroken med kanten av tørkleet sitt, og så ut gjennom vinduet. Ute i hagen sto appelsintreet han hadde stelt i alle disse årene, friskt og grønt under den meksikanske solen – et tre som hadde overlevd stormene, fordi røttene var stikkende dype.
