Under det svake måneskinnet fra Kansas-prærien unnslapp ikke Stokes’ halve smil Marcus’ ugleaktige øyne.
Marcus sa ikke noe med en gang. Han trakk seg dypere inn i mørket, skrittene lette som en puma som sniker seg inn i byttet sitt. Harriet hvisket fortsatt til den grå hingsten, tilsynelatende uvitende om mannen som sakte nærmet seg bakfra. Men Marcus visste at en kvinne som våget å bære våpen over den åtte dager lange veien fra Pueblo aldri lett ble tatt på senga.
Så snart tuppen av Stokes’ sko traff en tørr tregren, stoppet Harriet hånden hennes. Uten å snu hodet runget den kalde stemmen hans i natten:
“Med mindre du vil kastreres og kastes til ulvene, Stokes, råder jeg deg til å ta tre skritt tilbake.
Stokes stoppet opp, det lystne smilet falmet, erstattet av sinne. Han spyttet spytt og tygde sigaretter på gulvet, og hånden hans rakte sakte etter hylsteret med pistolen i beltet.
“Hvem tror du at du er? Stokes hveste. “Denne leiren har ikke plass for en kvinne som kan lære meg om livet. Du og Marcus…
Før han rakk å fullføre setningen, presset løpet på Marcus’ kalde revolver mot nakken hans bakfra. Marcus’ opptreden var så rolig og dødelig at Stokes sendte frysninger nedover ryggen hans.
“Du har trukket en veldig dårlig grense for livet ditt, Stokes,” knurret Marcus, stemmen dyp, men som en stein. “Ta av våpenet.” Sakte.
Stokes bet tennene sammen, skalv, og løftet hendene i været da Cal Brex, som også nettopp hadde gått ut av teltet, nærmet seg for å avvæpne ham. Harriet hadde nettopp kommet tilbake, og hånden hennes hadde alltid vært på håndtaket på pistolen i lommen. Hans blikk på Stokes var foraktfullt.
“Bind ham fast,” beordret Marcus Cal. “I morgen tidlig har vi noe å si til Ambrose Holt.
Neste morgen, da tåken ennå ikke hadde lettet, tvang Marcus Stokes til å knele foran hele leiren. Under trykket fra løpet på pistolen og de kalde blikkene til Gustavo Reyes og de andre, ble sannheten endelig avslørt.
Stokes var ikke bare en feig stalker, han var den som hadde stjålet 40 kyr fra Raptor T. Han gjemte dem i en avsidesliggende canyon ikke langt fra stien, og ventet på en mulighet til å selge dem til en grensehandler. Men enda verre, Stokes jobber ikke alene.
“Jeg er bare en lønnsmottaker!” ropte Stokes mens Cal Brex strammet tauet. “Tror du jeg gjorde dette selv? Jarold Whitmore… Han betalte meg for å spionere på dette og ødelegge kua di!
Navnet “Jarold Whitmore” runger, og rommet blir stille. Harriet knyttet nevene så hardt at knokene ble hvite. Mannen som tilranet seg farens arv i Abilene visste at hun kom, og han var villig til å bruke de skitneste midler for å stoppe henne.
Marcus så på Harriet. I hennes standhaftige øyne så han ingen frykt, bare en flamme av indignasjon og besluttsomhet. Han gikk bort, trakk opp cowboyhatten og så rett inn i øynene til gruppen av menn.
“Cal, Gustavo og de to brødrene sendte en eskorte til Stokes og drev 40 kyr til Ambrose Holt. Si til ham at Marcus Soyers gård fortsatt er rettferdig.
Så vendte Marcus seg mot Harriet, øynene mykere, men mer resolutte.
“Og du, Fenley. Ridedyr. Vi skal til Abilene, og Jarold Whitmore må gi tilbake hver tomme land han stjal.
Harriet nikket, et sjeldent lett smil på leppene. For første gang siden farens død visste hun at hun ikke lenger trengte å kjempe alene. Under den enorme himmelen over Kansas fortsatte karavanen å rykke frem, forlot uroen bak seg og satte kursen rett mot det siste slaget som ventet dem i Abilene.
