Under bryllupet til barnebarnet deres dyttet de bestemoren i rullestol ned fra toppen av en høy bakke og kalte det bare en morsom spøk. Familien filmet alt og lo, men de kunne ikke engang forestille seg hvilket mareritt denne grusomme handlingen skulle ende i for dem 
Bryllupet til Daniel og Emma ble holdt i et lite landsted ved en innsjø. Brudeparet hadde bevisst valgt bort en stor restaurant og hundrevis av gjester fordi de ønsket å tilbringe denne dagen bare med sine nærmeste.
Huset lå på toppen av en stor, grønn bakke. Nedenfor lå en innsjø, rundt dem strakte det seg jorder, og ved huset hadde de satt opp lange bord, pyntet trærne med lyslenker og satt opp en liten bryllupsbue.
Blant gjestene var også brudgommens 87 år gamle bestemor,
Margaret.
Etter en operasjon kunne kvinnen nesten ikke gå på egen hånd og brukte rullestol. Daniel hadde svært gjerne ønsket at bestemoren skulle være til stede i bryllupet, fordi det var hun som i praksis hadde oppdratt ham etter foreldrenes død.
Margaret følte seg veldig bra. Hun snakket med gjestene, tok bilder sammen med brudeparet og gjentok flere ganger med latter at hun hadde vært redd for ikke å leve lenge nok til å få oppleve sitt kjære barnebarns bryllup.
Utpå kvelden bestemte noen av de unge gjestene seg for å gå en tur rundt området.
Daniel trillet bestemoren i rullestolen. Ved siden av gikk kona Emma, broren Michael og noen andre venner. De tok bilder, spøkte og filmet korte videoer.
På et tidspunkt kom gruppen bort til en lang gresskledd bakke.
Bakken så ikke så farlig ut. Nederst var det ingen vei eller stup, bare høyt gress og noen trær.
Da fikk Michael en dum idé.
— Tenk om bestemor triller ned her nå.
Alle begynte å le. Først trodde Daniel at broren bare spøkte, men de andre støttet plutselig ideen. En av vennene hadde allerede tatt frem telefonen og slått på kameraet.
— Det blir det morsomste videoopptaket fra hele bryllupet.
Margaret forsto umiddelbart hva de hadde tenkt å gjøre.
— Ikke engang tenk på det, sa kvinnen strengt. — Daniel, trill meg tilbake.
Men de unge fortsatte å le.
De forsikret bestemoren om at bakken var veldig liten og at ingenting farlig ville skje. Margaret lo ikke lenger. Hun grep hardt rundt armlenene på rullestolen og ba barnebarnet om å stoppe.
— Daniel, vær så snill.
Jeg er redd.
I noen sekunder sto brudgommen faktisk helt stille. Han kunne ganske enkelt ha snudd rullestolen og gått tilbake.
Men vennene rundt ham lo, noen fortsatte å filme, og Daniel bestemte seg av en eller annen grunn for at bestemoren bare var altfor bekymret.
— Det går bra, bestemor. Det er bare en spøk.
Han dyttet rullestolen forsiktig fremover. De første meterne beveget den seg sakte, og gjestene løp etter mens de lo høyt.
Men så ble bakken mye brattere. Rullestolen begynte å få stadig høyere fart. Gjestene fortsatte å filme alt med telefonene sine. De trodde dette bare var noe morsomt, men ingen av dem kunne forestille seg hvordan denne grusomme handlingen skulle ende 
Fortsettelsen finner du i den første kommentaren 
Avslutningen på historien
Latteren som sekunder før hadde fylt kveldsluften, stivnet brått da rullestolen skar ut til siden.
De ujevne humpene i gressbakken tok over styringen, og stolen skjøt ukontrollert fart nedover den bratte helningen. Margarets fortvilte rop om hjelp ble raskt kvalt av vinden. Daniel og Michael skjønte plutselig alvoret og begynte å løpe desperat etter, men tyngdekraften hadde allerede overtatt.
I bunnen av bakken sto det et gammelt, grovt tregjerde som avgrenset eiendommen mot steinrøysa ved innsjøen. Rullestolen traff gjerdet med et knusende brak.
Stolen ble slengt rundt i luften før den havarerte i steinene, og det ble dødstille.
— Bestemor! ropte Daniel med panikk i stemmen mens han stuptet ned bakken, fulgt av en skrekkslagen Emma og de andre gjestene.
Da de nådde frem, lå Margaret urørlig i gresset. Ansiktet var likblekt, og rullestolen var forvridd til skrapmetall. Vennene som sekunder tidligere hadde filmet og ledd, sto nå lamslåtte og skjelvende med telefonene synkende ned langs siden.
Sykebilen kom tyve minutter senere. Daniel satt på knærne i gjørmen og gråt, mens Emma desperat forsøkte å holde bestemoren varm. Men da ambulansepersonalet sjekket puls og pupiller, ristet de bare sakte på hodet. Margarets gamle, svake hjerte hadde ikke tålt det voldsomme støtet og den ekstreme frykten. Hun var død før de rakk frem.
Hvetebryllupet forvandlet seg til et mareritt på noen få sekunder, men det var bare begynnelsen på familiens undergang.
Dagen etter dukket politiet opp på eiendommen. Noen av gjestene, i et desperat forsøk på å bortforklare tragedien som et uheldig uhell, hevdet at bremsene på rullestolen hadde sviktet av seg selv mens de gikk tur.
Men de hadde glemt én avgjørende detalj: opptakene.
En av de yngre vennene i gruppen hadde i panikk publisert den “morsomme videoen” på sosiale medier kort tid før krasjet skjedde. Innen politiet startet avhørene, var klippet allerede delt tusenvis av ganger. Videoen viste alt med ubehagelig klarhet: Daniel som dyttet stolen, Margarets panikkslagne bønner om å stoppe, og den rå, ufølsomme latteren fra familien og vennene mens rullestolen skjøt fart nedover bakken.
Reaksjonen fra offentligheten var umiddelbar og nådeløs.
Bølgen av raseri over hele landet førte til at saken ble overført til etterforskning for uaktsomt drap under særlig skjerpende omstendigheter. Daniel, broren Michael og to av vennene som hadde oppfordret til handlingen, ble satt under tiltale og arrestert.
For Daniel og Emma kollapset alt på et øyeblikk. Firmasponsorene og arbeidsgiverne deres brøt alle kontrakter da navnene deres ble offentliggjort i mediene. Huset de nylig hadde kjøpt sammen måtte selges for å dekke de enorme advokatutgiftene. Emma, som ikke lenger klarte å se på ektemannen sin uten å huske synet av bestemoren som ba for sitt liv, flyttet ut og sendte inn skilsmissepapirene før rettssaken engang var i gang.
Da dommen falt et halvt år senere, satt Daniel og Michael på tiltalebenken i grå fengselsuniformer. Dommeren sparte dem ikke for noe:
— Det som ble kalt en ‘morsom spøk’, var i realiteten en grov, hjerteløs og uansvarlig handling mot et forsvarsløst menneske som stolte på dere. Dere byttet bort et menneskeliv mot noen sekunder med underholdning.
Begge brødrene ble dømt til flerårige fengselsstraffer.
I dag sitter Daniel inne på en lukket celle. Hver eneste natt, når lysene slukkes i korridoren, er det samme minne som spilles av i hodet hans: bestemors skjelvende stemme som ber ham om å stoppe, og følelsen av hans egne hender som dyttet henne ut over kanten. Det som skulle være den lykkeligste dagen i hans liv, ble dagen da han mistet alt – sin familie, sin fremtid, sin frihet og sin egen sjel.
