Grant grep inn.
Turen fra førtisjuende etasje tok under et minutt.
Det føltes lenger.
Eleanor stirret fremover.
Grant så på speilbildet sitt.
«Du vet,» sa han, «jeg mente det jeg sa.»
Hun forble taus.
«Hvis du trenger jobb, kjenner jeg flere folk på museer og forskningsbiblioteker. Jeg kan ringe deg.»
Eleanor så endelig på ham.
«Det trenger du ikke å gjøre.»
«Det er ikke veldedighet.»
«Jeg sa ikke at det var det.»
«Jeg vet at overgangen sannsynligvis kommer til å bli vanskelig.»
«For hvem?»
Heisen passerte tjuende etasje.
Grant lo litt.
«Du har ikke jobbet i et bedriftsmiljø på flere år.»
«Det er teknisk sett sant.»
«Du har vært på det historiske arkivet nesten hele ekteskapet.»
«Jeg likte det.»
«Du foretrakk alltid stille steder.»
«Jeg foretrakk steder der folk lyttet.»
Heisen nådde lobbyen.
Dørene åpnet seg.
Eleanor gikk ut.
Grant fulgte etter.
Ved svingdørene sjekket han telefonen sin.
Sjåføren hans var sju minutter unna.
Utenfor hamret regnet på Michigan Avenue.
Grant forventet at Eleanor skulle åpne en samkjøringsapp.
I stedet gikk hun under markisen og stoppet nær fortauskanten.
Hun ventet bare.
Grant smilte nesten.
Der var det.
Virkelighet.
Hun hadde ikke lenger bilservice.
Ingen lederkonto.
Ingen Mercer Vector-assistent som løser vanlige problemer for henne.
Grant sto seks meter unna.
Han forestilte seg å tilby henne skyss.
Kanskje hun endelig ville forstå hva hun hadde mistet.
Så sakket trafikken av.
En lang, svart luksussedan dukket opp gjennom regnet.
Grant kjente igjen modellen umiddelbart.
Spesialbygd.
Pansret pakke.
Forlenget akselavstand.
Den typen kjøretøy som eies av ledere av multinasjonale selskaper og folk hvis navn sto på bygninger.
Den stoppet foran Eleanor.
Grants ansiktsuttrykk strammet seg.
Sjåføren steg ut med en paraply.
«Fru Hart.»
Eleanor smilte.
Ikke det tilbakeholdne smilet hun hadde gitt Grant under skilsmissen.
En ekte en.
«Hallo, Marcus.»
«Herr Vale venter.»
Grants mage snørte seg sammen.
Sjåføren åpnet bakdøren.
Varmt, ravgult lys strømmet over det våte asfalten.
En mann satt inne.
Midt på femtitallet.
Sølv ved stengene.
Mørk dress.
Stillhet som kom av at han aldri trengte å bevise at noen burde legge merke til ham.
Adrian Vale.
Grunnlegger av Vale Capital Partners.
Nettoformue anslått til å ligge på rundt ni milliarder dollar.
Tre måneder tidligere hadde Vale Capital kjøpt en kontrollerende posisjon i Northline Systems, Mercer Vectors farligste konkurrent.
Grant hadde feiret oppkjøpet.
Han antok at Adrian Vale ville bruke et år på å omorganisere Northline mens Mercer Vector erobret markedet.
Nå satt Adrian i en limousin og ventet på Eleanor.
Grant gikk ut i regnet.
«Eleanor!»
Hun snudde seg.
Adrian så forbi henne og kjente igjen Grant.
Ikke noe smil.
Ingen hilsen.
Bare anerkjennelse.
Grant kom nærmere.
“Hva er dette?”
Eleanors ansikt forble rolig.
“Hva er hva?”
«Kjenner du ham?»
“Ja.”
“Hvordan?”
Adrian snakket fra innsiden av bilen.
«Eleanor, vi burde gå. Styret venter.»
Brettet.
Grant stirret på henne.
«Hvilket brett?»
Eleanor studerte ham et øyeblikk.
Så forandret noe seg.
Ikke grusomhet.
Ikke triumf.
Lettelse.
«Den som vet hvem som bygde Lantern.»
Grant sluttet å puste.
Eleanor satte seg inn i limousinen.
Døren lukket seg.
Bilen kjørte avgårde.
Grant sto i regnet til telefonen hans vibrerte.
Så vibrerte den igjen.
Den første meldingen var fra Owen Mitchell, teknologidirektør i Mercer Vector.
Grant, ring meg.
Den andre kom fem sekunder senere.
Vi har et lisensproblem med rutingsmotoren.
Den tredje fulgte umiddelbart etter.
Northline har nettopp annonsert en ny plattform.
Grant så opp.
Limousinen hadde forsvunnet inn i trafikken i Chicago.
Og for første gang siden Eleanor signerte skilsmissepapirene, var Grant redd.
Del 2
Grant ringte Owen før han i det hele tatt nådde den ventende SUV-en sin.
“Hvilket lisensproblem?”
Owens stemme hørtes feil ut.
Grant hadde hørt ham sint, utmattet, til og med full én gang etter en katastrofal produktlansering.
Han hadde aldri hørt ham bli redd.
«Lantern-kjernen mislyktes i autentiseringshåndtrykket klokken 12.»
Grant stoppet ved siden av den åpne SUV-døren.
«Engelsk.»
«Vårt juridiske berettigelsestoken har utløpt.»
«Det er umulig.»
«Det trodde jeg også.»
“Gjenopprett den.”
«Vi prøvde.»
«Bruk sikkerhetskopien.»
«Sikkerhetskopien krever samme lisens.»
Grant klatret inn i SUV-en.
«Hvem endret det?»
«Ingen.»
«Noen har forandret noe.»
«Grant, hør på meg. Lanternen ble ikke tildelt Mercer Vector.»
Grant kjente irritasjonen stige.
«Selvfølgelig var det det.»
«Jeg har gått gjennom arkivets historie og stiftelsesdokumentene. Vi lisensierte det.»
«Fra hvem?»
Stillhet.
Grant visste allerede.
Owen svarte likevel.
«Eleanor.»
Byen utenfor vinduet ble uskarp.
“Ingen.”
«Den opprinnelige koden er fjorten måneder eldre enn selskapet.»
«Hun bygde den for oss.»
«Hun bygde det før det fantes et «oss».»
«Da gjør ekteskapet det til mitt.»
«Det er ikke slik programvareopphavsrett fungerer.»
Grant lukket øynene.
“Ring til advokaten.”
«De er allerede her.»
Da Grant nådde Mercer Vectors hovedkvarter, var det nesten stille på det vanligvis så støyende utviklingsområdet.
Ingeniørene stirret på skjermene.
Feilmeldinger lyste på tvers av dashbordene.
Owen møtte ham utenfor direktionssuiten.
