Mercedes de la Vega stakk fingrene ned i det fuktige gresset. Kremen sved i øynene og gled over perlene, men ydmykelsen gjorde mindre vondt enn stillheten som nettopp hadde senket seg over hagen. Ingen kom for å hjelpe ham opp. Gjestene så på Álvaro, som sto ved siden av den åpne konvolutten, arket skalv i hendene hans.
“Hva betyr det, mor?”
Mercedes tørket øyet med baksiden av hånden. For første gang forsvant arrogansen fra ansiktet hans.
“Du vet ikke hva du leser.”
Lucía var fortsatt på bakken, støttet av Marta, en kusine som hadde ringt nødetatene. En smerte stakk i magen hennes, og hun undertrykte et stønn. Álvaro slapp dokumentet og kom tilbake til henne.
“Ambulansen kommer,” sa Marta. “Ikke prøv å reise deg.
Papiret falt med forsiden opp, ved siden av konvolutten. I overskriften sto navnet på en privat klinikk i Madrid og under en erklæring signert for trettito år siden. Álvaro klarte å plukke den opp før vinden blåste ham bort. Han hadde bare lest to avsnitt, men de var nok til å snu alt han trodde han visste om familien til mistanke: en kvinne ved navn Isabel Robles hevdet å ha født en gutt 14. mai og å ha blitt tvunget til å gi den opp under trussel. Navnet som ble gitt til babyen var Álvaro.
“Gi den til meg,” beordret Mercedes og prøvde å rette seg opp.
“Hvem er Isabel Robles?”
“En løgner.”
“Hans signatur er ved siden av pappas.”
Sirenen høres på den andre siden av porten. Lucía klemte Álvaros håndledd.
“Ikke nå,” mumlet hun. “Vårt barn.”
Disse to ordene satte frykten hans i orden. Álvaro brettet papiret, la det i lommen og knelte ned. Da ambulansepersonellet kom inn, forklarte han fallet for dem uten å bagatellisere det. Mercedes prøvde å avbryte ham.
“Det var en familieulykke.
“Hun dyttet henne,” sa Álvaro. “Alle har sett det.”
En mumling gikk gjennom gjestene. Marta bekreftet hva som hadde skjedd, og så var det servitørens, fotografens og to naboers tur. Mercedes så seg rundt, på jakt etter en lojalitet hun alltid hadde trodd hun hadde kjøpt. Hun fant ingen.
Ambulansepersonellet la Lucía på en båre. Hun var blek, selv om trykket i magen hadde avtatt. Før hun gikk inn i ambulansen, så hun Mercedes reise seg med hjelp av en stol.
“Álvaro,” sa den eldre kvinnen, “hvis du går gjennom denne døren med henne, kom aldri tilbake til dette huset.”
Han snudde seg ikke engang.
“Det er ikke mitt hus lenger.”
På sykehuset hadde hvert minutt vekten av en natt. Lucía ble tatt med til undersøkelser mens Álvaro ventet i en hvit korridor, ermene hennes flekket av jord og dokumentet skjult mot brystet. Han ringte faren sin tre ganger. Rafael de la Vega svarte ikke. På fjerde forsøk var telefonen av.
Legen dro førti minutter senere.
— Babyen opprettholder en sterk hjerterytme. Det er ingen løsrivelse eller tegn på for tidlig fødsel, men Lucía bør forbli under observasjon. Sjokket og stresset forårsaket små rier.
Álvaro lente pannen mot veggen og lot pusten slippe ut. Da han kom inn i rommet, rakte Lucía ut hånden til ham.
“Alt er bra,” sa hun og gråt stille. “Vår lille jente har det bra.
De hadde holdt babyens kjønn hemmelig for å kunngjøre det under festen. Nå virket denne lille overraskelsen å tilhøre et annet liv.
“Tilgi meg,” hvisket Álvaro. “Jeg burde ha stoppet moren min for lenge siden.”
“Det er hun som har ansvaret.” Men vi kan ikke lenger late som om angrepene hans bare er ubehagelige kommentarer.
Han nikket. Han fortalte henne hva papiret sa uten å skjule noe. Lucía lyttet med trøtt ro.
“Konvolutten var blant gavene våre,” bemerket hun. “Noen ville at du skulle finne den i dag.”
Álvaro inspiserte klaffen. I et hjørne var det tre bokstaver skrevet med blyant: C.S.R. Han kjente igjen initialene med en gang. Carmen Salvatierra Robles hadde jobbet for foreldrene sine mesteparten av barndommen. Hun hadde dratt uten å si farvel da han var seksten; Mercedes hadde fortalt henne at hun hadde stjålet smykker.
Klokken elleve om kvelden mottok Lucías telefon en melding fra et ukjent nummer: «Jeg er Carmen. Tilgi meg for at jeg ventet så lenge. Hvis du vil vite hele sannheten, kom til Santa Clara-boligen i morgen. Ikke advar Rafael eller Mercedes. Isabel lever, men vi får kanskje ikke en ny sjanse. »
Álvaro leste meldingen to ganger. Så så han opp på Lucía, og de forsto begge at stampeden ikke hadde startet oppløsningen av familien deres: den hadde bare revet av stoffet som hadde dekket dem i flere tiår.
Historien er ikke over ennå… Finn ut hva som skjer i neste SPILL. Forrige kapittel Neste kapittel
