Valeria Cárdenas, en 28 år gammel enke, hadde nettopp sett en korrupt bank beordre henne utkastet fra hjemmet, støttet av trusselen om våpen og skyggen av en mann som hadde dødd under uklare omstendigheter. Fjorten måneder med sorg, et helt år brukt på å prøve hardt å redde disse tre hundre hektarene, bygget av svetten fra pannen deres og vannet av blodet deres. Men tørke, tap av noe av husdyrene og banksystemets hardhet hadde drevet det til fortvilelse.

En vogn stoppet foran huset, eskortert av tre ryttere. Øverst på listen sto Eusebio Landeros, daglig leder for San Jerónimo-banken, upåklagelig i sin svarte dress som virket ugjennomtrengelig for støv. Så kom kommissær Barragán, med ansiktet lukket av mistanke og iført sitt emblem, deretter Escalante-brødrene, Matías og Roque, to brutale som akkurat var gode nok til å søle blod.

“God ettermiddag, Señora Cárdenas,” sa Landeros, uten engang å ta av seg hatten. Vi har en formell sak å ordne.

Han skjøv til side en fold av frakken sin. “Din avdøde ektemann etterlot seg en tavle på 1 850 pesos. Tre ubetalte avdrag. Anfallet er uttalt. Du har én time på deg til å pakke sammen.

Valeria tok et skritt frem på verandaen. “Julián betalte denne gjelden til sitt siste åndedrag. Og han døde under et slagsmål som ingen noen gang har klart å forklare for meg, på en natt uten storm og uten grunn. Og i dag har du en merkelig hast med å ta disse landene. For en lykkelig tilfeldighet.

Landeros’ øyne smalnet. Valeria hadde ingen bevis, men hun hadde mistenkt det i flere måneder: ruten for den fremtidige Nordbanen skulle krysse dalen, og den mest direkte passasjen gikk gjennom El Mezquite-eiendommen. Dette landet var ikke lenger verdt bare for høyet eller brakkvannet; Den var verdt gull.

“Dine babbel vil ikke betale gjelden din,” svarte Landeros med et iskaldt smil. Du er alene, ubeskyttet, og tiden er imot deg. Vær rimelig.

“Jeg har noen som kan forsvare meg bak denne døren,” hvisket Valeria, plutselig svingende en pistol rettet mot brystet hennes. Jeg flytter meg ikke herfra.

Kommissær Barragán skvatt da han hørte disse ordene. — Den hellige jomfru…

Landeros stirret irritert på ham. “Hva er galt med deg?”

“Det er Nicolás Vergara,” mumlet kantinen og tok et skritt tilbake. Han bor der oppe, i åsene i Sierra del Carmen. Han jakter på ulver, tjener dusører og frykter verken Gud eller djevelen. Jeg ville ikke risikert å provosere en slik mann.

Rytteren beveget seg sakte frem til han stanset ti skritt fra vognen. Han så verken på bankmannen eller på kantinen. Det mørke blikket hans var festet på Valeria.

“Er du Julián Cárdenas’ kone?” spurte han med dyp stemme.

“Ja.”

“Jeg beklager hans død.” Julián var en mann av ære.

Landeros, som ønsket å gjenvinne kontrollen, trådte overlegent frem. “Hvem du enn er, så blander du deg inn i en juridisk prosess. Denne tomten går tilbake til banken i dag.

Nicolás snudde sakte hodet mot bankmannen med en slik iskald ro at han tørket bort bankmannens smil.

“Du snakker for mye.”

Han steg av med en skarp bevegelse, hektet av en tung lærveske fra salen og klatret opp trappene til verandaen som om disse mennene ikke eksisterte. Han satte den på det lille bordet. Dette var den samme mannen som en gang hadde reddet henne da hun dro på seg et brukket bein og flyktet fra veiene. Han hadde betalt ham en diligence-bot. Da hun fortalte ham at hun skyldte ham livet sitt, lo han bare og lovet henne en drink til senere.

Han åpnet vesken og helte innholdet på bordet.

Gullmynter glitret i den nådeløse ettermiddagssolen. Så hentet han ut bunker med kontanter: pakker på tjue pesos, like nye som flammer.

Selv Roque Escalante var andpusten.

“Det er mer enn 3 000 pesos,” sa han, forbløffet. Gjelden er gjort opp. Og resten er for henne, nok til å ansette folk og ta over gården.

Landeros’ ansikt ble lilla, så blekt.

“Du hørte,” sa Nicolás. Det er avgjort. Du trenger ikke gjøre noe mer her.

Rasende plukket Landeros klossete opp papirene sine som lå strødd i støvet.

“Og husk dette,” truet rytteren og la hånden på våpenet. Hvis du setter foten her igjen, skyter jeg ikke i skogen igjen.

En mann av Landeros’ kaliber ville aldri gi slipp på et bytte han begjærte. Han ville komme tilbake. Og neste gang ville han ikke lenger gidde å gjemme seg bak loven.

Valeria trakk leppene sammen. I det øyeblikket forsto hun at huset hennes nettopp hadde vært reddet i noen timer, men at en mye mørkere krig nettopp hadde funnet sted.