Han vendte seg mot sjefen for juridiske saker, som hadde fulgt ham til hotellet for det planlagte møtet.

“Varsle kredittkomiteen og de deltakende långiverne. Rowan Meridian trekker tilbake all foreslått finansiering for Kessler Urban. Ingen forpliktelser vil bli gjennomført.”

Victor tok et skritt tilbake.

“Fire hundre og tjue millioner dollar?”

“Alle foreslåtte fasiliteter.”

Vivienne grep farens erme.

“Pappa, hva betyr det?”

Victor svarte ikke.

Hans økonomisjef gjorde det.

Stille.

“Det betyr at vi ikke kan refinansiere lånene som forfaller.”

Familiebedriften hadde allerede pantsatt det meste av sine ubegrensede eiendeler.

De tilgjengelige kontantene var utilstrekkelige til å dekke de kommende forpliktelsene.

Og flere eksisterende långivere hadde kontraktsmessige rettigheter til å begrense kreditt når finansielle opplysninger viste seg å være unøyaktige.

Uten redningspakken var selskapet insolvent.

Den foreslåtte finansieringen hadde aldri vært garantert. Den økonomiske kollapsen hadde bygget seg opp lenge før den natten.

Men midt i en fest som skulle feire familiens rikdom, hadde det siste håpet om å skjule krisen forsvunnet.

Victor sank ned i en stol.

“Vi er ferdige,” hvisket han.

Chase prøvde å gripe inn.

“Mr. Rowan, det er ingen grunn til å gjøre dette personlig.”

Elias snudde seg mot ham.

“Din fremtidige svigerfar feilrepresenterte selskapets økonomi til potensielle långivere. Firmaet mitt vil ikke finansiere det.”

Så så han på Ivy.

“Og det som skjedde med min kone vil bli håndtert separat.”

Viviennes stemme steg.

“Du kan ikke gjøre dette mot familien min på grunn av en blomsterhandler!”

Ivy trådte frem.

“Ikke kall meg det som om det er en fornærmelse.”

Vivienne stirret på henne.

“Jeg jobbet for alt i den ordningen,” fortsatte Ivy. “Du godkjente designet. Du ansatte meg vel vitende hvem jeg var. Og da jeg ikke lot som jeg hadde feilet, prøvde du å ydmyke meg.”

“Tror du at du er bedre enn meg fordi du giftet deg med ham?”

“Nei.”

Ivy ristet på hodet.

“Jeg trenger ikke etternavnet hans for å vite at det du gjorde var galt.”

Chase fnøs.

“Nå later du tøff fordi du har en milliardær bak deg?”

Ivy så på mannen som en gang hadde pakket sakene sine mens hun slet med å betale husleien.

Hun husket hver gang hun hadde unnskyldt seg for å ha mindre.

Hver gang fikk han henne til å føle seg liten.

Så rakte hun etter glasset med isvann på det nærliggende servicebordet.

“Chase.”

Han snudde seg.

Hun kastet vannet rett i ansiktet hans.

Den sprutet over smokingskjorten hans og dryppet fra haken hans.

Flere gjester trådte tilbake.

Chase sto frossen, håret gjennomvått, munnen åpen.

Ivy satte det tomme glasset tilbake på bordet.

“Det var for at jeg lo mens hun dro meg ned på gulvet.”

Elias smilte ikke.

Han tok bare et skritt nærmere henne.

“Er du klar til å dra?”

“Nesten.”

Ivy vendte seg mot Marisol.

“Jeg vil gjerne ha en kopi av hendelsesrapporten din når den er klar. Min advokat vil kontakte hotellet angående opptaket.”

“Du får rapporten,” sa Marisol.

Så så Ivy på Vivienne en siste gang.

“Jeg sender den endelige fakturaen i morgen tidlig.”

De neste tretti minuttene tok bort Kessler-familiens nøye konstruerte feiring.

Victors økonomisjef gikk ut i korridoren for å snakke med långiverne.

Responsene var ødeleggende.

Etter å ha mottatt de dokumenterte avvikene og tilbaketrekningsvarselet, avslo bankene ytterligere forlengelser og begrenset ytterligere lån under de eksisterende avtalene.

En planlagt refinansiering kunne ikke lenger gjennomføres.

Victors advokater informerte ham om at selskapet ville trenge umiddelbar beskyttelse mot insolvens.

Kunngjøringen ble ikke gjort med en dramatisk tale.

Det skjedde i fragmenter.

En bankmann forlot stille ballsalen.

En forretningspartner nektet Victors anrop.

Kessler-familiens advokat ba stedet om å slutte å belaste utgifter på selskapets konto.

Gjester som hadde vært ivrige etter å ta bilder med Vivienne, unngikk plutselig blikket hennes.

Viviennes formue var i stor grad knyttet til familieaksjer og en trust hvis eiendeler var pantsatt mot selskapets lån.

Med selskapets egenkapital effektivt utslettet og de pantsatte eiendelene eksponert for långivere, var formuen hun hadde brukt livet på å behandle som ubegrenset, borte.

Chases posisjon hadde avhengt av Victor.

Det samme gjaldt aksjene han hadde kjøpt med nesten alle sparepengene og lånte midler han hadde kjøpt.

Aksjene hadde ingen gjenværende egenkapitalverdi.

Hans selskapsrettigheter ble suspendert den kvelden.

Ekteskapet han hadde forlatt Ivy for å satse på, lovet ikke lenger det livet han hadde forestilt seg.

Da gjestene begynte å gå, satt Chase på marmorgulvet nær scenen.

Vivienne hadde kollapset ved siden av ham, klamret seg til telefonen og prøvde å nå faren sin.

Ingen av dem hadde noen anelse om hvordan de skulle betale for livsstilen de hadde bygget rundt et selskap som ikke lenger kunne betale sine egne gjeld.

Folkene som hadde ledd av Ivy så nå på dem med åpen forakt.

Ingen rakte ut en hånd.

Neste morgen søkte Kessler Urban om beskyttelse under kapittel 11.