“Du trenger ikke gjøre dette.”

“Jeg vet det.”

“Hvorfor da?”

“Fordi jeg lovet leverandørene mine at jeg skulle betale dem. Og fordi jeg ikke lar Chase bestemme hvor jeg får lov til å jobbe.”

Elias protesterte ikke.

“Da må du sørge for å dokumentere alt.”

Ivy kysset ham.

“Jeg giftet meg med den eneste mannen som synes papirarbeid er romantisk.”

Han gliste.

“Bare hyggelig.”

Det Elias ikke fortalte henne, var at selskapets investeringskomité vurderte et foreslått redningsfinansieringspakke for Kessler Urban Holdings.

Pakken utgjorde 420 millioner dollar.

Og den endelige godkjenningen så stadig mindre sannsynlig ut.

På ettermiddagen for festen ankom Ivy Hartwell Hotel med to leveringsassistenter, en installasjonsplan og flere kasser med hvite orkideer.

Klokken 17:40 var alle ordninger på plass.

Hotellets bankettdirektør, Marisol Vega, inspiserte arbeidet og signerte leveringssjekklisten.

Ivy fotograferte ballsalen.

Hun tok nærbilder av hvert bord og lagret kopier av Viviennes godkjente oppsett.

Alt stemte.

Klokken 18:30 kom Vivienne inn i en elfenbensfarget sateng aftenkjole, sølvhæler og smaragdgrønne øredobber.

Den slanke, blonde boben hennes var perfekt stylet.

Hun gikk rundt hovedanlegget to ganger.

Så pekte hun på midtstykket nær scenen.

“Flytt deg.”

Ivy sjekket oppsettet på telefonen sin.

“Det er stillingen du godkjente.”

“Jeg bryr meg ikke om hva jeg godkjente. Jeg vil ha den på den andre siden.”

Å flytte ordningen ville ha blokkert en servicegang, noe hotellet spesifikt hadde forbudt.

Ivy viste henne hotellets sikkerhetsbegrensninger.

Viviennes smil forsvant.

“Forstår du hvem som betaler deg?”

“Ja. Og jeg vil at du skal få akkurat det du bestilte. Men jeg kan ikke blokkere midtgangen.”

Chase dukket opp ved siden av sin forlovede.

Han så Ivy opp og ned.

“Krangler du fortsatt med alle?”

“Jeg prøver å gjøre ferdig jobben min, Chase.”

Vivienne la armen rundt livet hans.

“Hun har virkelig ikke forandret seg, har hun?”

Chase lo.

“Ikke engang litt.”

Ivy vendte tilbake til å sjekke blomstene.

Hun hadde ingen intensjon om å gi dem det argumentet de ønsket.

Men Vivienne var ikke ferdig.

Klokken 19:10, mens gjestene samlet seg rundt champagnebordene, nærmet hun seg Ivy igjen.

“Denne ordningen er pinlig.”

Ivy så på orkideene.

De var friske, symmetriske, og akkurat der det signerte diagrammet viste at de hørte hjemme.

“Jeg kan justere høyden,” tilbød Ivy.

Vivienne hevet stemmen.

“Hvorfor skal jeg måtte fortelle en profesjonell hvordan hun skal gjøre jobben sin?”

Flere gjester snudde seg.

Chase smilte lurt.

“Kom igjen, Ivy. Bare be om unnskyldning.”

Ivy kjente det velkjente trykket stige bak ribbeina.

Fem år med Chase hadde lært henne hvor lett han kunne snu en uenighet til en offentlig demonstrasjon av hennes påståtte utilstrekkelighet.

Men hun var ikke kvinnen som en gang hadde bedt ham om å bli.

“Jeg leverte designet du godkjente,” svarte hun rolig. “Marisol godkjente det. Jeg har fotografiene.”

Viviennes ansikt ble hardt.

“Kaller du meg en løgner?”

“Nei. Jeg forteller deg hva platen viser.”

Det var da Vivienne plukket opp keramikkpotten.

Jorden rant over Ivys hode.

Kald, fuktig jord rant nedover nakken hennes.

En orkidé satt fast i håret hennes.

Før hun rakk å bevege seg, grep Vivienne henne i håret og dro henne ned.

Ivys knær traff marmoren.

Et champagneglass klirret mot et bord i nærheten.

Noen gispet.

Chase sto over henne.

“Seriøst, Ivy? Du har alltid visst hvordan du skulle gjøre deg til latter.”

Vivienne slapp den tomme plantekassen ved siden av de ødelagte blomstene.

“Du kan rydde opp det der. Og ikke forvent din siste betaling før jeg er fornøyd.”

Ivy kunne høre gjestene hviske.

Hun kunne kjenne jord jobbe seg under kragen.

Saldoen på 24 000 dollar fløy gjennom hodet hennes.

Det samme gjaldt erstatningsklausulen på 90 000 dollar.

Hun kunne be om unnskyldning, vaske gulvet og be om at de betalte henne.

Eller hun kunne nekte.

I flere sekunder ble hun sittende på knærne.

Så rakte hun etter telefonen sin.

Vivienne lo.

“Skal du klage på meg på nettet?”

“Nei.”

Ivy åpnet det godkjente designet, fotograferte det skadede oppsettet og sendte bildene på e-post til sin advokat og hotellets bankettdirektør.

Så så hun rett på Marisol, som hadde vært vitne til konfrontasjonen fra enden av midtgangen.

“Vennligst bevar overvåkningsopptakene fra ballsalen.”

Marisol nikket.

“Det skal jeg.”

Ivy vendte seg mot Vivienne.

“Jeg fullførte arbeidet. Du aksepterte det. Jeg signerer ingenting som sier noe annet.”

Vivienne krysset armene.

“Da får du ikke en krone til.”

Ivy presset seg opp på ett kne.

“Da ordner vi det gjennom kontrakten.”

For første gang den kvelden hadde Vivienne ikke noe umiddelbart svar.

Hun hadde forventet at Ivy skulle tigge.

I stedet laget blomsterhandleren hun bevisst hadde hyret for å ydmyke en oversikt over alt som hadde skjedd.

Chase tok et skritt frem.

“Vil du virkelig starte en krangel med denne familien?”

Ivy løftet haken.

“Jeg startet ikke en.”

I det øyeblikket åpnet ballsalens doble dører.