Den første skjedde to måneder før forlovelsesfesten.

Elias satt ved arbeidsbordet hennes mens hun forberedte en avtale for en hotellkunde.

Han hadde en mappe full av papirer.

Da en av blomsterpottene hennes begynte å lekke, tok han ut et forlatt ark fra mappen og brettet det under potten.

“Bruk denne,” sa han.

“Er ikke det viktig?”

“Ikke lenger.”

Ivy fikk et glimt av ordene Kessler Urban Holdings og Indikativ Finansieringsforslag.

Et stort rødt merke krysset siden.

Under det sto det SUBJECT TO FINAL CREDIT GODKJENNING.

Hun antok at Elias hadde skrevet ut noe til et arbeidsmøte og ikke trengte det lenger.

Hun hadde ingen anelse om at det var det forkastede forsiden av et avvist utkast utarbeidet under forhandlinger som involverte hundrevis av millioner dollar.

Det andre øyeblikket kom en uke senere.

Elias bladde gjennom Kessler Urbans offentlig tilgjengelige kvartalsvise finansrapport på nettbrettet sitt da Ivy nevnte at familien virket utrolig rik.

“Ifølge dette har de femtiåtte millioner dollar i kontanter,” sa hun og kastet et blikk på overskriften.

Elias ristet på hodet.

“Se på fotnoten.”

Hun lente seg nærmere.

Det meste av dette beløpet var begrenset til spesifikke prosjekter.

Den kunne ikke brukes til å dekke vanlige driftskostnader.

“De teller penger de ikke kan bruke,” sa han.

“Er det ulovlig?”

“Ikke hvis de opplyser det riktig. Men hvis de forteller en långiver at det er tilgjengelig kontanter, er det et alvorlig problem.»

Ivy lo.

“Hør på deg. Du ville blitt en skremmende regnskapsfører.”

Elias smilte svakt.

“Det er det jeg har blitt fortalt.”

Forholdet deres utviklet seg uten dyre gaver eller omfattende erklæringer.

De spiste takeout på gulvet i blomsterbutikken.

De gikk langs Hudson etter stengetid.

Da Ivys varebil ikke ville starte, brukte Elias en hel lørdag på å hjelpe henne med mekanikeren.

En gang, etter at hun ba om unnskyldning for aldri å ha hatt nok tid, tok han hendene hennes.

“Jeg trenger ikke at du har mer penger eller færre problemer,” sa han. “Jeg trenger bare at du slutter å tro at du må håndtere alt alene.”

Ivy hadde grått den natten.

Ikke på grunn av ordene i seg selv.

For Chase hadde brukt år på å fortelle henne akkurat det motsatte.

Syv dager før forlovelsesfesten giftet Ivy og Elias seg i en stille borgerlig seremoni på Manhattan Marriage Bureau.

Det var to vitner, enkle platina-gifteringer, og lunsj etterpå på en liten italiensk restaurant.

Elias hadde fortalt Ivy mer om familiens betydelige eiendommer før de giftet seg. Hun visste at han var rik og hadde en viktig rolle i virksomheten.

Men hun forsto fortsatt ikke hvor enorm den virksomheten var.

Han hadde tilbudt seg å forklare selskapsstrukturen. Ivy hadde ledd og sagt at hun ville ta forklaringen over middagen når ingen av dem var utslitte.

De ble enige om å holde bryllupet privat en liten stund.

Familiens advokater oppdaterte fortsatt arve- og styringsdokumenter, og Ivy ønsket å avgjøre fremtiden til butikken sin uten at journalister gjorde hennes økonomiske problemer til et offentlig skue.

Hun oppbevarte gifteringen trygt i en skuff på jobben, hvor den ikke hektet seg fast i blomstertråden eller forsvant ned i pottejord.

Elias hadde sin under skjortemansjetten.

Han hadde også en diamantring som ble endret, en ring de hadde valgt sammen, men ennå ikke samlet inn.

For Ivy hadde ekteskapet med Elias ikke magisk slettet gjelden knyttet til butikken hennes.

Hun måtte fortsatt overholde avtalene sine med leverandører og ansatte.

Og hun ønsket at Calder & Bloom skulle overleve på grunn av kvaliteten på arbeidet.

Ikke på grunn av ektemannens bankkonto.

Fire dager før forlovelsesfesten ringte Vivienne Kessler.

“Jeg har hørt at du er desperat etter business,” sa hun.

Ivy kjente igjen stemmen hennes med en gang.

Vivienne ønsket en forseggjort orkidéinstallasjon til forlovelsesfeiringen på Hartwell Hotel.

Budsjettet var uvanlig generøst: 32 000 dollar.

Et depositum på 8 000 dollar.

De resterende 24 000 dollarene etter arrangementet.

Ivy var nær ved å nekte.

Så så hun på fakturaene på pulten sin.

Hennes hovedleverandør av blomster skyldte 18 600 dollar. En ny betaling på forretningslånet hennes skulle forfalles uken etter.

Hun hadde ikke råd til å takke nei til jobben.

Men hun kunne beskytte seg selv.

Hun krevde skriftlig designgodkjenning, fotograferte alle ferdige arrangementer, og insisterte på at en hotellrepresentant skulle signere leveringssjekklisten.

Vivienne gikk med på det, og sendte deretter en kontrakt gjennom familiens arrangementskontor.

Begravd i vilkårene lå en erstatningsbestemmelse på 90 000 dollar for en leverandør som forlot arrangementet uten grunnlag.

Ivy protesterte.

Viviennes representant forsikret henne om at det kun gjaldt en uberettiget unnlatelse av å oppfylle.

Ivy sendte avtalen til advokaten som hadde hjulpet henne med å forhandle gjelden. Etter at endringer presiserte at klientinnblanding eller utrygge arbeidsforhold ville unnskylde videre ytelse, signerte hun.

Da Elias fikk vite hvem sin forlovelsesfest det var, ble han alvorlig.