Bonden løftet høygaffelen over den fangede hunden, men de døde hønene lå pent pakket inni

KAPITTEL 1: Blodet på jutestykket

Stålspissene på den fire-tinde høygaffelen stoppet seks tommer fra ribbeina til den skjelvende hjemløse hunden, rustent jern skalv i Donald Vances tykke hender. Jeg holdt min avlastede Remington rettet mot gulvet i skuret, og gikk mellom det rustne kultivatorhjulet og dyret som var rygget inn i hjørnet. Donald trakk seg ikke; Han lente kroppen sin fremover mot askehåndtaket, pusten luktet av gammel tobakk og rå adrenalin, kjeven klemte til senene viste seg mot den lærkledde nakken.

“Gå av eiendommen min, Cal,” sa Donald, stemmen flat, lav og skjærende. “Den gule tok tre verpehøner ut av sørhønsehuset før daggry. Jeg tok ham i å dra fjær inn i ugresset. Jeg kaller ikke inn fylkesbetjenter for skadedyr, og jeg ber ikke om tillatelse fra menn som jakter langs gjerdet mitt.”

Hunden var en gjeterblanding, magen dekket av gul leire fra bekkens bunn, halen så tett inntil siden at ryggraden bøyde seg som en bue. Han knurret, men leppene var trukket tilbake i ren frykt, ikke aggresjon, de ravgule øynene hans flakket fra de rustne tennene til den smale åpningen i skurdøren bak skuldrene mine. Han var så sulten at ribbeina hans syntes gjennom frakken som tønnestaver, men rundt snuten var det ingen tørket karmosinrød, ingen dunete underfjær som klamret seg til værhårene, ingenting annet enn grå bekkesilt og burr.

“Legg fra deg gaffelen, Donald,” sa jeg, og holdt hendene synlige på valnøttforenden av riflen min, uten å løfte munningen eller senke stillingen. “Hvis du slipper de tennene, kommer du til å treffe stein. Se på hundens munn. Hvis han hadde tatt tre fullvoksne Rhode Island Reds for en time siden, ville han hatt fett og blod på haken. Han har ikke spist på tre dager.”

“Jeg bryr meg ikke om munnen hans,” spyttet Donald og tok et halvt skritt frem med gaffelen.

Jeg løftet valnøttstokken hardt mot askeskaftet, det skarpe smellet fra innrent tre gjallet gjennom de bølgede metallbjelkene i boden. Støtet løp oppover underarmen min, og grepet snudde høygaffelen til siden slik at tinnene traff jordgulvet, og bet seg inn i den tørre jorden noen centimeter fra hundens forpoter. Donald snublet, ansiktet mørknet av flekkete rød raseri, men før han rakk å samle vekten for å dytte bakover, hekk støvelen hans seg fast i hjørnet av en oljeflekket presenning som lå over tre trekasser under arbeidsbordet.

Det tunge lerretet ble trukket tilbake.

Under den lå to kommersielle sekker av jute, bundet stramt med gule strips rundt halsen, bulende av tung, kompakt vekt. De ble ikke kastet tilfeldig i hjørnet som skrap eller søppel; De var pent plassert på gulvplankene, kalde og stive, med et tykt lag mørkt blod som allerede trakk gjennom den grove veven rundt de nederste sømmene. Preget med rød blekk over øverste kant av hver sekk var den dristige sjablongen til Mercer Poultry Farms—det kommersielle foredlingsanlegget seks mil øst på Route 4.

Donald stivnet, hendene hans holdt fortsatt fast i høygaffelskaftet, øynene hans fløy bort fra hunden og festet seg umiddelbart på sekkene. Han endret stilling, prøvde å dra bakkanten av lerretspresenningen tilbake over kassene med tåen på arbeidsstøvelen, knokene ble hvite mot treverket.

“Du er på privat eiendom på en postpakke, Cal,” sa han, tonen skiftet brått fra blind raseri til en kald, kalkulert advarsel. “Du går tilbake over den grøften med en gang, ellers finner vi ut hva sheriffen sier om en nabo som bærer et gevær inn på privat grunn.”

Hunden slapp ut et skarpt klynk, krabbet mot den bølgeblikkede metallveggen, klørne skrapte hjelpeløst mot den rustne boksen. Han hadde ikke drept Donalds høner. De pene, kommersielle stripsene på sekkene var trukket stramt med tang, ikke tygd av tenner, og gjennom den sprukne veven på nærmeste jutesekk så jeg den rene, bleke huden på ferdigpakkede kadavre, ikke revne hønsehusfugler. Løgnen hang i den fuktige luften mellom oss, tung og bevisst, mens Donalds hånd stille gled nedover den treskaftet på gaffelen mot stålkragen.

KAPITTEL 2: Donald trådte mellom sekkene og rifla mi med hevede pigger

De buede tuppene på ståltennene fanget ermet på lerretsjakken min, rev to tommer oransje tråd før valnøttstokken på min Remington kilte seg fast under Donald Vances armhule. Jeg svingte ikke på ham; Jeg kastet skulderen inn i brystet hans, og brukte tjue kilo død fart til å løfte den seksti år gamle kroppen hans tilbake mot arbeidsbenken. En glasskrukke med gipsskruer klirret og tippet, og rant over det fettete kryssfinerplaten. Donald traff kanten av benken med et tungt stønn, støvlene skled i den løse grusen, men han holdt fast i askeskaftet, knokene hvite og arrmerket etter år med rydding av sedertre.

“Kom deg vekk herfra, Cal,” pustet han, brystet hevet seg under flanellskjorten. En blodåre i tinningen pulserte mot den grånende hårfestet, mørk og tykk som en blyant. “Du slipper den riflekolben, ellers sverger jeg på Gud at jeg sier til Arvin at du krysset grenselinjen min på jakt etter kamp.”