DEL 1

—Kona di har i ukevis tryglet om at de ikke skal skade noen, herr Ibarra. Og du går inn og ut av det huset som om du ikke hører noe.

Anklagen lammet meg foran porten til min egen bolig.

Det var doña Ofelia som snakket, en tilsynelatende harmløs enke som hadde leid huset over gaten 5 måneder tidligere. Hun hadde helt hvitt hår, støttet seg til en stokk når hun gikk, og hadde alltid en rosenkrans mellom fingrene.

—Vær forsiktig med hva du antyder

—advarte jeg henne.

—Jeg antyder ingenting. Jeg hører henne skrike hver ettermiddag. I går ba hun om at de ikke skulle røre et barn.

Jeg kjente et slag i magen.

Jeg heter Rafael Ibarra. Jeg er 45 år og eier en gruppe transport- og lagerbedrifter med virksomhet i flere delstater i Mexico. For pressen er jeg en vellykket forretningsmann.

For visse embetsmenn er jeg noen det er lurt å svare når han ringer.

Og for mennene som kjenner opphavet til formuen min, er jeg en person det er farlig å motsi.

Likevel var det noe som verken kontaktene mine eller pengene mine kunne forhindre: for 3 år siden mistet jeg og min kone Lucía vårt første barn.

Julián ble født for tidlig på et privat sykehus i Mexico by. Vi ble informert om at han hadde dødd noen timer etter fødselen. Lucía var under sedasjon da det skjedde.

Jeg signerte dokumenter jeg knapt kunne lese, og dro hjem med en liten eske med minner.

Siden da hadde livet vårt blitt en nøye organisert forestilling.

Lucía fortsatte å lage kaffe til 2, spurte meg hvordan dagen min hadde vært og smilte når vi fikk besøk. Men noen netter fant jeg henne foran barnerommet, mens hun klemte et lite teppe som fortsatt luktet av tøymykneren vi hadde kjøpt før fødselen.

Jeg bearbeidet sorgen min ved å arbeide til langt på natt.

Jeg trodde at det å omgi henne med komfort var tilstrekkelig.

Den morgenen forstod jeg at jeg kanskje ikke visste absolutt noe om lidelsen hennes.

—Har du sett en fremmed gå inn?

—spurte jeg nabokona.

—Nei. Men det begynner alltid etter klokka 3. Og det slutter når kona hans ikke lenger har krefter til å gråte.

I stedet for å takke ham, ba jeg ham om ikke å gjenta det.

Min første reaksjon var skammelig: jeg mistenkte at Lucía skjulte et forhold eller et problem hun ikke ville dele med meg.

Den kvelden kom jeg tidlig hjem uten å varsle.

Jeg fant henne i ferd med å sette friske blomster i spisestuen. Hun hadde på seg en blå kjole, og øynene hennes var lett hovne.

—Hvorfor er du hjemme?

—spurte hun, overrasket.

—Trenger jeg en grunn for å spise middag med kona mi?

Hun smilte, men fingrene hennes skalv da hun ordnet blomstervasen.

Under middagen nevnte jeg tilfeldigvis doña Ofelia.

Endringen var umiddelbar.

Lucía la ned gaffelen.

—Hva sa hun til deg?

—At hun i det siste har hørt deg gråte.

—Den damen overdriver. Noen ganger tenker jeg på Julián og blir dårlig.

—Hun sa også at du ropte.

Lucía så bort.

—Jeg vil ikke snakke om det, Rafael.

For første gang la jeg merke til et lite rødlig merke på håndleddet hennes. Det så ut til å være forårsaket av at hun hadde strammet et armbånd for mye.

Da jeg prøvde å ta på det, trakk hun hånden til seg.

Jeg insisterte ikke.

Men da vi la oss, la jeg merke til noe mer foruroligende: Lucía la telefonen sin under puten og sjekket 3 ganger at den var ladet.

Før pleide hun å glemme den i hvilket som helst rom.

Dagen etter ringte jeg Andrés Varela, forretningspartneren og vennen min gjennom nesten 20 år. Han var den eneste mannen som kjente alle krokene i virksomheten min og store deler av hemmelighetene mine.

—Jeg trenger å undersøke hvem som har vært innom huset mitt de siste ukene.

—Har det skjedd noe?

—Det vet jeg ennå ikke.

—Overlat det til meg. Jeg skal snakke med sikkerhetsfolkene.

Svaret hans beroliget meg i noen minutter.

Så husket jeg at det var Andrés som hadde anbefalt teknikeren som nylig installerte de nye røykdetektorene.

Klokka 14.40 neste dag avlyste jeg et møte, satte pickupen min på en parkeringsplass i nærheten og gikk tilbake.

Jeg gikk inn gjennom hagedøren med en nøkkel jeg nesten aldri hadde bruk for. Hushjelpen hadde fri. Lucía hadde gått ut for å kjøpe medisiner, ifølge meldingen hun sendte meg den morgenen.

Jeg gikk opp til soverommet.

Alt virket normalt, bortsett fra én detalj: bryllupsbildet vårt var litt skjevt.

Bak rammen fantes et lite sikkerhetsrom som var installert for mange år siden. Bare Andrés og jeg kjente plasseringen.

Jeg sjekket det.

Det var lukket, selv om noen hadde løftet et hjørne av tapetet.

Jeg hørte inngangsdøren.