Lyden av den tunge eikespisestolen som traff tregulvet vil gjalle i ørene mine resten av livet. Ett sekund satt vi og spiste oksestek torsdag kveld. Neste øyeblikk brøt Buster—min fjorten år gamle autistiske sønns høyt trente gyldne labrador—alle regler han noen gang hadde lært. Buster bjeffet ikke bare. Han bare dyttet ikke bort. Han hoppet over hjørnet av bordet, forpotene hans slo rett inn i brystet til sønnen min Toby, slo ham helt ut av den polstrede stolen og presset ham fast mot teppet. Men det mest skremmende var ikke hunden. Det var søsteren min, Diane. Diane har vært Tobys betalte omsorgsperson de siste to årene. Hun har alltid vært stolt av å være den eneste som kunne «håndtere» hans alvorlige, uforutsigbare sammenbrudd. Da Toby traff gulvet, sjekket ikke Diane om hodet hans blødde.
Hun spurte ikke om han pustet. Hun skrek, falt på kne og kastet seg over den lille lerretsposen som var festet rundt Tobys midje. “Slipp ham, din dumme bikkja!” Diane skrek, ansiktet rødt mens hun prøvde å rive posen bort fra hundens kjever. “Diane, stopp! Du skader ham!” ropte jeg, mistet tallerkenen og løp rundt bordet. Men Diane var manisk. Hun dro i lerretet så hardt at det tykke stoffet revnet rett nedover sømmen. En liten, lilla plastkopp av medisin falt ut og spratt over gulvplankene. Rett bak kom en kaskade av små, hvite, rissede piller. Toby slo ikke imot. Han lå bare der under hundens beskyttende vekt, øynene rullet bakover i hodet, pusten ble grunn—akkurat slik han alltid så ut når et av hans “utmattelsessammenbrudd” startet. Før jeg rakk å bearbeide pillene som lå strødd utover gulvet,
slapp Buster den revnede posen. Hunden spratt opp på beina, ignorerte Dianes febrilske spark, og løp til det lave konsollbordet ved vinduet. Med et skarpt, øvet støt fra den våte nesen smalt Buster på den røde akuttmedisinske knappen vi hadde for Tobys anfall. Den høye, gjennomtrengende alarmen begynte umiddelbart å ule gjennom huset. Førtifem minutter før alarmen gikk, hadde huset vært helt stille. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra vakten min på forsikringsbyrået. Diane var på kjøkkenet, nynnet for seg selv, tørket av granittbenkene med en fuktig klut. Toby satt på sin vanlige plass ved kjøkkenøya, men skuldrene hans hang sammen. “Han trapper opp igjen,” hvisket Diane til meg, og ga meg det vitende, ynkelige blikket hun alltid brukte. “Jeg kan se det. Å gå frem og tilbake, å gni seg på øynene.
Han kommer til å få et stort anfall i kveld, Evie. Du burde bare gå og hvile. Jeg gir ham vitaminene hans og får ham i seng tidlig.” Jeg hadde sett på Toby. Han rakte ut en skjelvende hånd mot AAC-kommunikasjonsnettbrettet sitt, som lå like utenfor rekkevidde i den andre enden av disken. Hver gang fingrene hans kom nær, skjøv Diane den nonchalant en tomme lenger unna, og lot som om hun bare laget plass til middagstallerkenene. Jeg skjønte ikke før det var for sent hva som var i den lilla koppen hun hadde helt til ham. Nå, med nødsirenen ulende i spisesalen, falt jeg på kne ved siden av sønnen min. Diane prøvde febrilsk å samle opp de hvite pillene fra gulvet, stappet dem i lommene, hendene skalv voldsomt.
“Det er bare aspirin,” stammet hun, øynene ville, nektet å se på meg. “Hunden veltet aspirinen min.” Men jeg holdt allerede den revne resten av lerretsposen. På innsiden av stoffet satt en avskallet apoteketikett. Jeg leste navnet på klistremerket, og blodet frøs til is. Fortsettelse følger…
