Del 1
Kisten til kona mi, Elena, sto allerede ved siden av den åpne graven. Slektninger og familievenner hadde samlet seg rundt den. Noen gråt, mens andre sto stille med blomster i hendene. Jeg sto ved siden av vår sju år gamle sønn og prøvde å forstå at kvinnen jeg hadde delt nesten ti år av livet mitt med, aldri ville komme tilbake.
Elena døde plutselig. Kvelden før hadde hun blitt dårlig hjemme og mistet bevisstheten. Legene som kom, forsøkte lenge å redde henne, men kort tid etter fikk jeg den forferdelige beskjeden: Kona mi var død.
Jeg kunne ikke tro på det som hadde skjedd, men papirene var allerede ordnet, og begravelsen var planlagt. Alt gikk så fort at jeg knapt klarte å forstå hva jeg gjorde.
Da de begynte å senke kisten ned i graven, vendte jeg blikket bort. Jeg følte at jeg ikke ville klare å holde ut ett sekund til.
Akkurat da skyndte sønnen min og kona hans seg bort til meg. De hadde kommet til kirkegården senere enn de andre og så ut som om de nettopp hadde fått vite noe forferdelig.
«Pappa, stopp dem!» ropte sønnen min og grep tak i armen min. «Mamma må ikke begraves!»
«Gutten min, hva er det du sier?» spurte jeg og så forvirret på ham.
Svigerdatteren min ble blek og begynte å snakke. Stemmen skalv, selv om hun prøvde å holde seg rolig.
«Vi var hos mamma før begravelsen. Det virket som om hun beveget fingrene. Først trodde vi at vi hadde tatt feil, men så la vi merke til noe mer …»
«Hva da?» spurte jeg og kjente at hendene mine ble kalde.
«Pappa, mamma lever!» utbrøt sønnen min. «Vær så snill, tro oss!»
Jeg så på kisten. Slektningene hadde allerede begynt å protestere. Noen sa at de unge var fra seg av sorg, mens andre krevde at de sluttet å lage oppstyr på kirkegården.
Men svigerdatteren min fortsatte ikke å diskutere. Hun tok frem telefonen og ringte straks etter en ambulanse. Hun forklarte operatøren at kvinnen de var i ferd med å begrave, kanskje fortsatt var i live.
«Forstår dere hva dere sier?» spurte jeg og forsøkte å kontrollere den skjelvende stemmen min. «Legene har bekreftet at hun er død!»
«Det forstår jeg», svarte hun. «Men hvis vi tar feil, mister vi bare noen få minutter. Og hvis vi ikke gjør det …»
Hun fullførte ikke setningen.
Da ambulansen kom, gikk ambulansepersonellet raskt bort til kisten. Den ene bøyde seg over Elena, mens den andre tok frem det medisinske utstyret. Alle rundt oss ble stille.
Jeg sto helt urørlig, våget knapt å puste og fulgte med på ansiktene til legene …
Jeg kjente at beina sviktet under meg. Det ambulansepersonellet oppdaget i det neste sekundet, skulle forandre livet til familien vår for alltid …
Del 2
Jeg stivnet i døråpningen til kjøkkenet og kunne ikke tro mine egne øyne.
Det var en merkelig lukt i luften, og ved komfyren hørte jeg en svak susing. Jeg skjønte straks at noe var galt.
Hunden sto noen skritt unna meg og fortsatte å bjeffe. Nå forsto jeg det: Den prøvde ikke å angripe meg. Den prøvde å redde livet mitt.
Jeg rygget forsiktig uten å slå på lyset eller ta på noen brytere. Det luktet gass fra kjøkkenet. En av brennerne på komfyren sto åpen, selv om jeg husket helt tydelig at jeg hadde slått av komfyren om kvelden.
I det øyeblikket ble jeg grepet av ren skrekk. Hvis hunden ikke hadde vekket meg, kunne jeg ha sovet helt til morgenen i et hus fylt med gass.
Jeg tok straks hunden med meg ut og ringte gassberedskapen fra et trygt sted. Fagfolkene kom ganske raskt, stengte gasstilførselen og kontrollerte utstyret. Det viste seg at gassen lekket på grunn av en feil ved en av brennerne.
Da faren var over, satte jeg meg rett ned på trappetrinnene utenfor huset og klemte hunden min tett inntil meg. Hendene mine skalv, og tårene rant nedover kinnene mine.
«Du reddet meg … Du skjønte alt, gjorde du ikke?» hvisket jeg mens jeg holdt henne tett inntil meg.
Hunden lente seg stille mot meg, som om den endelig hadde roet seg.
Jeg hadde alltid sett på henne som bare det trofaste kjæledyret mitt. Men den natten beviste hun at båndet mellom oss var mye sterkere enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.
Siden den gang har jeg tenkt på den natten hver gang jeg ser på henne. Og jeg tenker på at en ekte skytsengel noen ganger kan stå ved siden av deg på fire poter.
