Hver gang svogeren min kjørte meg hjem, mistet jeg bevisstheten og våknet med uforklarlige smerter. Mannen min lo bare og sa: «Du er i dårlig form. Ikke overdriv.» Etter den fjerde kjøreturen gjemte jeg en lydopptaker i vesken og lot som om jeg sov. Den kvelden overhørte jeg en telefonsamtale mellom de to … og oppdaget at mannen min hadde gitt en fryktinngytende ordre.
DEL 1
Mannen min hadde bedt broren sin om aldri mer å etterlate blåmerker på meg mens jeg var bevisstløs. Jeg hørte det med mine egne ører, og det gir meg fortsatt frysninger når jeg tenker på at Adrián samme morgen hadde laget frokost til meg og fortalt meg hvor høyt han elsket meg.
Klokken var 23.16 da jeg våknet på parkeringsplassen utenfor leilighetsbygget vårt i Querétaro.
Jeg lå henslengt i passasjersetet på pickupen til svogeren min, Iván. Munnen var knusktørr, jeg hadde en skarp smerte under ribbeina, og på ermet satt en liten blodflekk. Iván var borte. Skoene mine sto pent plassert ved bildøren, som om noen hadde hatt all verdens tid til å flytte på meg og ordne alt før jeg våknet.
Jeg hadde gått fra kontoret klokken 21.30. Det tok bare 25 minutter å kjøre hjem. Dette var fjerde gang på seks uker at jeg hadde mistet flere timer av livet mitt etter å ha satt meg inn i den bilen.
Jeg heter Lucía Salgado, er 31 år gammel og jobber med regnskapskontroll i et emballasjefirma. Jeg er ikke typen som besvimer uten videre. Likevel skjedde det samme hver gang Adrián fortalte at han skulle på forretningsmiddag og sendte Iván for å hente meg.
Svogeren min dukket alltid opp med en åpnet flaske vann, kommenterte at jeg så utslitt ut og insisterte på at jeg måtte drikke litt. Deretter ble alt svart. Når jeg våknet, var jeg svimmel og hadde vondt i kroppen. Klærne mine var krøllete, og jeg hadde ingen anelse om hvor vi hadde kjørt.
Første gang trodde jeg det skyldtes utmattelse. Andre gang oppsøkte jeg lege, som anbefalte flere undersøkelser dersom det skulle skje igjen. Da jeg fortalte det til Adrián, gjorde han narr av meg.
«Du sitter jo foran tall hele dagen, Lu. Du trenger å komme deg i bedre form, ikke løpe fra det ene sykehuset til det andre.»
Etter tredje gang våknet jeg med et blåmerke under kragebeinet. Adrián påsto at jeg måtte ha slått meg mot bilbeltet.
Iván hevdet at jeg hadde sovnet nesten med en gang vi begynte å kjøre. Ingen av dem kunne forklare hvorfor turen hadde tatt nesten to timer.
Til slutt sluttet jeg å stille spørsmål. Jeg kjøpte en liten, skjult lydopptaker, tok vare på kvitteringen og slo den på før Iván skulle hente meg for fjerde gang. Jeg gjemte den i innerlommen med glidelås i vesken min. Deretter sendte jeg søsteren min, Elena, den meldingen vi hadde avtalt på forhånd: «Jeg er på vei hjem.» Hvis hun ikke hørte fra meg igjen etter at jeg burde ha vært hjemme, skulle hun ringe meg.
Den kvelden, da jeg endelig kom til meg selv igjen, hadde jeg tre ubesvarte anrop fra Elena og en melding fra Adrián: «Jeg er snart hjemme, kjære.»
Jeg gikk opp til leiligheten uten å varsle noen.
Deretter låste jeg meg inne på badet og koblet hodetelefonene til lydopptakeren.
Først hørte jeg min egen stemme takke Iván for vannet. Så kom lyden av blinklyset og en radiostasjon i bakgrunnen. Tolv minutter gikk. Stemmen min ble borte.
Deretter hørte jeg Iván foreta en telefonsamtale via bilens håndfrisystem.
«Hun har sovnet. Denne gangen rørte hun seg ikke engang.»
Svaret kom fra en stemme jeg kjente bedre enn min egen.
«Kjør henne til Valeria. Men ikke etterlat flere merker på henne. Sist var det nære på at hun oppdaget noe.»
Det var Adrián.
«Det var ikke min skyld at hun slo seg da jeg fikk henne ut av bilen», protesterte Iván.
«Da får du være mer forsiktig. Vi må få henne til å gjennomføre undersøkelsene før fredag.»
Det ble stille en stund. Jeg hørte bilen stanse og lyden av noen som løsnet bilbeltet mitt. Setet ble langsomt lagt bakover.
«Noen ganger får jeg faktisk vondt av å se henne sånn», mumlet Iván.
«Du hadde visst ikke like vondt av henne da du takket ja til avtalen», svarte mannen min. «Nå gjør du bare det du skal.»
Jeg stanset opptaket. Jeg fikk nesten ikke puste. Da jeg undersøkte kroppen min foran speilet, oppdaget jeg et rundt merke på underarmen, akkurat der man vanligvis tar blodprøver.
Plutselig husket jeg noe annet også: Etter den tredje henteturen hadde sølvarmbåndet mitt dukket opp i vesken, selv om jeg aldri tok det av meg.
