Stesøsteren min rev ut høreapparatet mitt under en fullpakket skolesamling mens stemoren min lo, helt til det knuste hylsteret sprakk opp og avslørte min avdøde mors hemmelige merke. Fingrene hektet seg fast i baksiden av kragen min, dro meg bakover midt i den overfylte gymsalen, og rev høreapparatet rett ut av øret mitt. Den skarpe plastkanten skrapte huden min på vei ut. Så falt høyre side av verden inn i en tung, undervanns stillhet. Over det dempede brølet som var igjen, så jeg min femten år gamle stesøster, Andrea, holde høreapparatet høyt over hodet som om hun nettopp hadde fanget vinnerballen i en mesterskapskamp. Hun hadde et stort, lyst smil om munnen. Hun så seg alltid rundt etter publikum før hun så tilbake på meg. “Se på dette!” ropte Andrea,
stemmen hennes skar gjennom praten på ungdomsskolens talentsamling. Selv med bare ett godt øre igjen, hørte jeg hvert ord. “Elleve år gammel, og hun trenger fortsatt en liten plastmaskin bare for å høre på folk!” Barna på de nederste tribunene snudde seg. En gruppe åttendeklassinger nær basketballkurven begynte å le. To jenter i andre rad dekket til munnen, øynene deres flakket fra det lille beige stykket i Andreas hevede hånd ned til mitt brennende ansikt. Instinktivt presset jeg to fingre inn i hulrommet bak det bare øret mitt. Det var akkurat der min biologiske mor, Beverly, pleide å glatte håret mitt da jeg var liten, rett før hun klikket førstehjelpen min på plass. Mamma har vært borte i fire år nå, men hver gang brystet mitt blir for trangt til å puste,
leter fingrene mine fortsatt etter hånden hennes. “Gi den tilbake, Andrea,” sa jeg. Stemmen min hørtes hul og merkelig ut inne i min egen hodeskalle, slik den alltid gjør når halve hørselen forsvinner plutselig. “Vær så snill. Musikken er i ferd med å begynne.” Jeg rakte opp for å ta den. Andrea ventet til fingertuppene mine var en tomme unna, før hun rykket armen høyere opp. Hun var fire år eldre enn meg og en halv fot høyere. For barna som så på på tribunen, så jeg sannsynligvis ut som en klønete hund som hopper etter en godbit. “Kom igjen, Laurel, hopp litt høyere!” ertet Andrea, smilet hennes ble bredere etter hvert som flere hoder vendte seg mot oss. “Vis alle at du ikke er helt hjelpeløs uten batteripakken din.
” Jeg kastet meg frem igjen, skoen min hektet seg fast i gulvet i gummigymmet. Flere barn lo. Jeg så mot første rad med sammenleggbare stoler der foreldrene satt, og ba om at noen skulle få henne til å stoppe. Stemoren min, Tamara, satt rett ved midtgangen i sin sprø kremfargede cardigan. Hun reiste seg ikke. Hun rynket ikke engang pannen. Hun lente hodet bakover og lo sammen med åttendeklassingene. Den lyden—Tamaras lyse, lette latter som fløt over gymgulvet—traff meg mye hardere enn noe Andrea sa. Foreldrene som satt ved siden av henne snudde seg overrasket mot henne, og Tamara vinket bare med en velstelt hånd mot oss som om hun så to kattunger tumle rundt på et teppe i stua. “Å, la dem være, Andrea har det bare litt gøy!” Tamara ropte høyt nok til at hele frontseksjonen kunne høre det.
“Laurel tar alltid alt så seriøst!” Det var regelen i huset vårt, og det hadde det vært siden pappa giftet seg med Tamara for to år siden. Hvis Andrea gjemte reservebatteriene mine før en staveprøve, var det en spøk. Hvis Andrea gjorde narr av måten jeg ba folk gjenta seg ved middagsbordet, var jeg overfølsom. Jeg hadde sluttet å fortelle faren min om det for flere måneder siden. Etter at vi mistet mamma, hadde pappa gått rundt som et utslitt skall av en mann så lenge at jeg trodde han kanskje aldri ville smile igjen. Da Tamara kom inn i livene våre, begynte han endelig å puste lettere. Han ønsket så inderlig å tro at han hadde bygget en hel, lykkelig familie for oss igjen. Jeg var livredd for at hvis jeg fortalte ham hvor grusomme de var når han snudde ryggen til, ville det knuse hjertet hans en gang til. Så jeg holdt kjeft. Jeg svelget alt for å bevare freden. Men akkurat nå var det ingen fred å bevare. Tre rader bak Tamara så jeg faren min, Aaron, endelig registrere hva som skjedde. Fargen forsvant fra ansiktet hans. Han reiste seg så raskt at metallstolen tippet bakover, og han begynte å presse seg forbi knær og vesker mot midtgangen. Andrea så ham komme også. Det lyse smilet hennes flakket et halvt sekund, mens hun kalkulerte avstanden. I stedet for å gi meg apparatet tilbake, så hun på barna som så på fra tribunen, trakk armen tilbake og kastet høreapparatet mitt så hardt hun kunne inn i det mørke, støvete gapet under de uttrekkbare tretribunene. “Ups,”
