En stefar rev av en soldats jakke og kastet den i en gjørmete grøft—så forandret en messingknapp marinerektorens ansikt Jeg la merke til at lærerens ansikt endret seg før jeg forsto hvorfor alle hadde sluttet å snakke. Fru Lowell sto nær bussholdeplassen ved Maple Crossing, med en reisekopp i den ene hånden. Hun hadde smilt til barna da de kom den morgenen. Så så hun på meg. Smilet hennes forsvant. Jeg var ni år gammel, sto i den iskalde morgenluften uten jakke, og prøvde veldig hardt å ikke gråte. Stefaren min hadde nettopp kastet farens hærjakke i en gjørmete grøft. Og alle hadde sett på. Det skjedde så raskt at jeg ikke engang forsto hva han gjorde i starten. Ett øyeblikk hadde jeg på meg den altfor store grønne jakken som pleide å tilhøre faren min.
Neste øyeblikk hadde Kenneth Talbot begge hendene rundt skuldrene mine. “Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal slutte å bruke denne tingen?” Jeg prøvde å trekke meg unna. “Men det er kaldt.” “Jeg bryr meg ikke.” Han grep jakken og dro. Glidelåsen hektet seg fast i skjorten min. En av ermene var vridd rundt armen min. Jeg snublet bakover da han dro den av meg. Så holdt han den opp for alle å se. “Din døde pappas søppel!” Noen få barn sluttet å snakke. En liten jente som sto ved siden av moren sin stirret på meg med åpen munn. Kenneth virket ikke flau i det hele tatt. Han så nesten fornøyd ut over at folk så på. Han svingte jakken mot veikanten og kastet den i grøfta.
Den landet i gjørmen med ett erme brettet under. Jeg husker lyden den lagde. Et mykt, vått slag. Det var en så liten lyd for noe som gjorde så vondt. Min far, jarl Bellamy, hadde brukt den jakken da han var i hæren. Den var for stor for meg, og håndjernene dekket halve hendene mine. Kragen var slitt, og det var en liten rift nær bunnen. Men det luktet fortsatt litt som cedertreskapet hvor mamma pleide å oppbevare tingene hans. Noen ganger, når jeg savnet ham, tok jeg den på og lot som om han sto bak meg. Kenneth hatet det. Han sa at jeg levde i fortiden. Han sa at en gutt måtte akseptere at faren hans var borte og slutte å gjøre alle ukomfortable. Jeg trodde ikke at det å gå med jakke gjorde noen ukomfortable.
Men jeg hadde lært at det å krangle med Kenneth vanligvis gjorde ting verre. Så jeg sto der i den tynne skjorten min og skalv. “Kom igjen,” sa han og pekte mot skolen. “Du kan gå resten av veien.” Jeg så på grøften. Så så jeg på ham. “Jakken min…” “Hva med det?” “Kan jeg få den?” Kenneth stilte seg foran meg. “Nei.” “Men det er pappas.” Han lo. “Faren din kommer ikke tilbake for det, Carl.” Jeg kjente noe stramme seg i halsen. Bak Kenneth kunne jeg se moren min. Angela Bellamy sto ved siden av familiebilen med vesken hengende over skulderen. Hun hadde sett alt. Jeg ventet på at hun skulle si noe. Jeg ventet på at hun skulle fortelle Kenneth at han hadde gått for langt. Jeg ventet på at hun skulle komme bort og legge armene rundt meg.
I stedet så hun ned på fortauet. “Bare gjør som Kenneth sier, kjære.” Det gjorde nesten like vondt som å se jakken forsvinne ned i grøften. Kenneth justerte den dyre klokken på håndleddet. “Ser du? Moren din forstår. Kanskje du burde prøve å lytte for en gangs skyld.” Jeg kjente igjen den klokken. Han hadde vist meg den uken før, og sagt at det var en belønning for å ha jobbet så hardt. Jeg visste også at penger kom inn i huset vårt hver måned fordi faren min hadde dødd. Kenneth kalte det husholdningspenger. Hver gang jeg spurte om det, sa han at barn ikke trengte å forstå voksenregninger. Jeg visste ikke mye om penger. Jeg visste bare at faren min hadde etterlatt noe for å hjelpe meg. Og på en eller annen måte virket det som om Kenneth alltid hadde nok penger til seg selv. “Slutt å stå der og se patetisk ut,” sa han. “Gå på skolen.” Jeg begynte å gå. Vinden gikk rett gjennom skjorten min. Fingrene mine begynte allerede å bli numne, og øynene fyltes med tårer. Jeg prøvde å blunke dem bort. Jeg ville ikke at Kenneth skulle se meg gråte. Jeg ville heller ikke at de andre foreldrene skulle se meg gråte. Men etter noen skritt la jeg merke til noe nær kanten av grøften. Noe lite og skinnende. Jeg stoppet. Det var en messingknapp. En av knappene fra farens jakke. Jeg så tilbake mot Kenneth. Han var opptatt med å snakke høyt med en annen forelder, og
