Stesøsteren min rev ut høreapparatet mitt under en skolesamling mens stemoren min lo, helt til pappa dro ut den knuste plasten fra tribunen og frøs. Jeg sluttet å fortelle pappa hvor grusomme stemoren og stesøsteren min var mot meg, fordi etter at mamma døde, var jeg livredd for at det å si ifra ville koste ham en ny familie. Fingrene hektet seg fast i baksiden av genseren min akkurat da jeg prøvde å klemme meg forbi nederste rad på tribunen til ungdomsskolen. Gymsalen var stappfull til fredagens talentsamling, og luktet gulvvoks, varme pretzler og fem hundre rastløse barn. På scenen justerte en syvendeklassing et mikrofonstativ. Jeg prøvde bare å komme tilbake til sjette klasse før rektoren begynte å snakke igjen. I stedet ble jeg kastet bakover ut av balanse. Før jeg rakk å snu hodet,
gravde kalde negler bak høyre øre. Et skarpt rykk stakk i huden min da muggen ble revet rett ut av øregangen. Høyre side av verden min falt umiddelbart inn i tykk, undervannsstillhet. Feedbacken fra gymmikrofonen, de raslende joggeskoene på tregulvet, den lave mumlingen fra foreldrene som satt i sammenleggbare stoler ved veggen—halvparten forsvant bare, og etterlot et tungt, ringende vakuum i siden av hodet mitt. Jeg snudde meg rundt, hånden fløy opp til det bare øret. Min femten år gamle stesøster, Andrea, sto et trinn over meg på det første metallnivået på tribunen. Hun holdt høreapparatet mitt høyt over hodet mellom to fingre, dinglende det i det gjennomsiktige røret som om hun nettopp hadde fanget en edderkopp. Hun hadde et stort, strålende smil om munnen, og så ut over radene med syvende- og åttendeklassinger før hun i det hele tatt så ned på meg.
“Forsiktig, alle sammen!” ropte Andrea, og la stemmen rett inn i det stille gapet mellom aktene på scenen. “Laurel mistet volumknappen sin! Noen må hjelpe henne før hun glemmer hvordan hun skal lytte!” En latterbølge brøt ut langs de nederste tre radene. To gutter i basketballdrakter dyttet hverandre med albuen og strakte nakken for å se. Ansiktet mitt ble så varmt at det føltes som solbrenthet. Som elleveåring ønsket jeg bare å komme meg gjennom en eneste skoledag uten at folk stirret på plasten bak øret mitt eller behandlet meg som om jeg var ødelagt. Andrea visste det. Hun bodde rett over gangen fra meg. Hun visste alt som fikk meg til å krympe. “Gi den tilbake, Andrea,” sa jeg. Fordi halvparten av hørselen min var borte, kunne jeg ikke høre hvor høy min egen stemme var.
Det kom ut flatt og merkelig, selv for meg. Andrea gjorde narr av tonen min, åpnet munnen i en dramatisk, stille O og banket seg på øret. Flere barn lo. Jeg kastet meg opp på nederste trinn og grep håndleddet hennes. Jeg var liten for sjette klasse, og Andrea var fire år og seks tommer høyere enn meg. Hun rettet bare ut armen, løftet enheten høyere opp i lyset fra gymsalen, og rykket den sidelengs da fingrene mine strøk over ermet hennes. “Kom igjen, hopp litt høyere,” ertet hun, øynene danset mens hun sjekket tribunene for å forsikre seg om at de eldre barna fortsatt så på. “Du trenger en liten maskin bare for å høre folk snakke, Laurel. Det minste du kan gjøre er å jobbe for det.” Jeg hoppet igjen,
joggeskoen min gled på kanten av metallfotbrettet, hendene mine grep etter tom luft. Hver gang jeg nådde, trakk hun den en tomme ut av rekkevidde, og gjorde meg til en vits foran halve skolen. Brystet mitt føltes trangt, og uten å tenke kom venstre hånd opp og presset to fingre inn i hulrommet bak høyre øre—akkurat der mamma pleide å glatte håret mitt før hun satte inn min aller første ørestøp da jeg var fire. Så hørte jeg latteren fra første rad med foreldrestoler. Selv med bare venstre øre som jobbet, skar den lyden rett gjennom den dempede summingen i gymsalen. Den var høy, luftig og helt uberørt. Stemoren min, Tamara, satt nær midtgangen i sin kremfargede cardigan, med bena krysset ved anklene. To andre mødre ved siden av henne hadde snudd seg for å se på oppstyret ved tribunene, med usikre ansikter. Tamara smilte bare varmt til dem og vinket med en velstelt hånd mot oss. “Å, la dem være, Andrea har det bare litt gøy!” Tamara ropte høyt nok til at hele seksjonen kunne høre det. “Søstre, dere vet hvordan de er!” Knuten i magen min vred seg hardt. Tamara kom ikke til å stoppe henne. Hun stoppet henne aldri. Tre seter ned fra Tamara så jeg farens hode snu seg raskt. Han hadde sett ned på papirprogrammet i fanget sitt. I det øyeblikket han så meg snuble på tribunetrappen med hånden over øret, og Andrea viftet med noe lite og beige over hodet, forsvant fargen fra ansiktet hans. Han
