Stillheten som fylte den store stuen føltes som en evighet. Da jeg lo som barn, forsto jeg ikke hensikten med latteren min. De siste årene hadde de vært så desperate etter barna sine, som fortsatt var så unge, at de hadde fått valuta for pengene sine da Alguien, oppslukt i arbeidet sitt sist, snakket til dem. Rundt dem, gjestene, urørlige og forelsket i adine. Ingen våget å le, ingen våget å snakke. De to kvinnene, som hadde kommet seg etter de avgjørende øyeblikkene før avskjeden, hadde blitt mye mer synlige. Presten, klar over sin ungdom, ønsket som barn å rekonstruere fragmentene av en historie han hadde tydet. Barnet svever på grillen til kjærligheten vekker ham. Jeg tilbrakte mye tid med Mejilla, med min Manita og Susurra som kjenner meg igjen.
Forklar meg at du hører stemmen din, parfymen din, og den søte stemmen, fortsatt så liten. Kjærligheten til lin er i våre hender. Stol på øynene dine noen sekunder og bli kjent med folkene som for noen år siden planla å komme inn her. Padre hadde vært borte lenge, men han kom instinktivt tilbake, i skikkelse av et barn. Så vidt jeg vet, avslører jeg min kones identitet, men jeg vet ikke hva jeg må gjøre for å finne ut om hun definitivt passer for denne mannen. Padre Le Pregunta beordrer faren til å forsikre seg om at han virkelig er hans kone. Barnet svarte bare at han hadde det bra. Så snart han befant seg på randen av fortvilelse, ble han lovet å forlate det. Padre er frosset i hjel.
Forstå at du har ladet den opp en stund ved å bringe tilbake folk du allerede har møtt. Den unge mannen ligger i hytta og holder tilbake gråten. En dyp sorg tar over øynene hans. Jeg takket ja til denne jobben i dette huset uten å forestille meg at du en dag virkelig må finne din plass i et hjem fra starten av, noe jeg savner. Den elegante kvinnen, hvis identitet barnets mor hadde bekreftet for en tid siden, hadde flyktet i sinne. Hun bekreftet at hun var klar over at et lite barn lett kunne forveksles med noen andre. Men barnet måtte skilles fra moren. Han ville komme hjem med hytta og sine følgesvenner. Presten hadde fulgt den elegante kvinnen og hadde først og fremst til hensikt å beskytte seg selv da hun forlot ham.
Hans sikkerhet var nå sikret. Gjestene deltok i et øyeblikk med ettertanke mellom lokalsamfunnet. Inkludert de to kvinnene som hadde følt seg fornærmet under krisen, fordi situasjonen hadde fullstendig overveldet dem. Til slutt så barnet på presten. Han betrodde barnet til henne. bekreftet hun. Den mantuvianske kvinnen hadde skilt seg fra henne, og Hicieron hadde ordnet det slik at hun skulle komme tilbake med sin familie. De kunne handle diskret, fornøyde med å sikre barnets endelige gjenforening uten å skape skandale. Padre snakket med et dypere og dypere uttrykk. Hun innså at hun kanskje hadde levd i årevis med en ufullstendig versjon av sin egen fortid. Hun så sønnen sin i armene til denne kvinnen og forsto at båndet deres ikke kunne forklares med en enkel barndomsfeil. De to kvinnene som hadde ydmyket henne noen minutter tidligere,
forble tause. Deres arroganse var helt borte. Den første ordnet moppen som lå uforsiktig på gulvet, så den unge moren, en Inka,for å møte blikket hans. Den andre prøvde å snike seg bort diskret, men noen gjester fikk et glimt av henne. Faren brydde seg ikke mer om ham. Han nærmet seg sønnen og la forsiktig hånden på skulderen hans. Så så han på husholdersken med en følelse han knapt kunne skjule. Hun sa ingenting. Hun ba verken om penger, hus eller prestisje. Hun vil bare at sønnen skal vite at hun alltid har elsket ham. Den lille gutten ligger fortsatt tett inntil moren, mens faren, tydelig beveget, står foran dem. For første gang ser han denne unge kvinnen ikke bare som en ansatt, men som den som alltid har hatt en sentral plass i sønnens liv. Gjestene observerer scenen i stillhet. Husholdersken stryker forsiktig guttens hår og lukker øynene, som om hun endelig kan puste lettet ut etter år med lidelse. Midt i denne overdådige mottakelsen har masken falt. Faren ser på sønnen, så på moren, og vet at ingenting noen gang vil bli det samme igjen. Sannheten har opprørt hele familien hans. Hun vil bare at sønnen skal vite at hun aldri har glemt ham. Den lille gutten sitter fortsatt sammenkrøpet inntil moren, mens faren, dypt rørt, står foran dem. For første gang ser han denne unge kvinnen ikke bare som en ansatt, men som den som alltid har hatt en sentral plass i sønnens liv. Gjestene observerer scenen i stillhet. Husholdersken stryker forsiktig guttens hår og lukker øynene, som om hun endelig kan
