Herskapshusets spisestue glitret under gigantiske krystalllysekroner, men utenfor, bak glassvinduer, var Chicago kastet ut i mørke. Et amerikansk flagg henger på veggen. Gudfaren satt på en høy skinnstol, helt uvitende om at han ble observert. Plutselig la tjenestepiken merke til noe. Øynene hennes ble store. Plutselig kastet hun seg på bordet. “Ned!” Hun trakk pistolen ut av setet akkurat idet en tørr sprekk brøt stillheten. En kule fløy gjennom steingulvet. I noen sekunder forble de stille. Så ser gudfaren på kvinnen som nettopp har reddet livet hans. Uttrykket hans endret seg fra forbauselse til kald mistenksomhet. Han drar henne til siden av vinduet, mens han fortsatt holder pistolen. “Hvem advarte deg?!” Smaken av tjenestepiken blir vanskelig å puste inn. “Ingen… ” Øynene hennes var tett lukket. Han så henne rett i øynene.

“Hvordan vet du at kulen kommer?” Gudfaren sveipet sakte over spisestuen. Plutselig virket alt mørket mistenkelig. Hver dør som lukkes blir et skjult gjemmested. Øynene hennes var festet på blikket hennes. Hun visste noe han ikke visste. Gudfaren så på henne. “Vet du?” Blikket hennes var dovent festet på henne. Faren er ikke der ute. Den var gjemt et sted i herskapshuset. Plutselig hørtes lyden av fottrinn i korridoren. Sakte. Normalt. Nærme. Gudfaren så på henne. “Vet du hvem noen er?” Øynene hennes var festet på ham. Hun så ham rett i øynene. “Vet du?!” Øynene hennes var festet på ham. Han trakk pistolen ut av setet, mens han fortsatt holdt den. “Chicago er i mørket.” Hun lukket øynene. Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Ned!” Hun lukket øynene.

Han så henne rett i øynene. “Vet du hvordan han ble observert?” Hun lukker øynene for ham, mens hun fortsatt holder pistolen. “Vi er allerede i mørket.” Hun lukket øynene. Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Vakten advarte deg?!” Smaken av tjenestepiken blir vanskelig å puste inn. “Ingen… ” Øynene hennes var festet på ham. Han så henne rett i øynene. “Vet du?!” Øynene hennes var festet på ham. Han beveget seg sakte over spisestuen. Plutselig virket alt mørket mistenkelig. Hver dør som lukkes blir et tilfluktssted. Gudfaren så på henne. “Vet du hvem noen er?” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Vet du?!” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Vet du?!” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Han så på henne,

mens han fortsatt holdt pistolen. “Spisestuen er i mørke.” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Vet du?!” Hun lukket øynene. Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Spisestuen er i mørke.” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Vet du?!” Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Spisestuen er i mørke. Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Spisestuen er i mørke. Hun lukket øynene. Han så henne rett i øynene. “Han så på henne, mens han fortsatt holdt pistolen. “Spisestuen er i mørke. Hun lukket øynene. Han så ut Personen som nærmer seg er ikke en fremmed: det er en person som har tilbrakt natten i villaen sin.

Finn ut hvem som dukket opp fra skyggene og hvorfor hushjelpen kjente ham igjen i kommentarfeltet under 👇👇

Fottrinnene stanset brått utenfor de tunge eikedørene til spisestuen. Det knirket i det gamle parkettgulvet – en lyd som var altfor velkjent.

Gudfaren strammet grepet rundt våpenet, med knokene hvite av anstrengelse, mens hans kalde, mistenksomme blikk fremdeles boret seg inn i tjenestepiken. Men hun skalv ikke lenger. Hun åpnade øynene, og i det flimrende lyset fra krystalllysekronen var det en iskald ro over henne.

– Du kjenner ham igjen, hvisket Gudfaren, en mørk trussel vibrerende i stemmen. – Hvem er det som beveger seg i skyggene i mitt eget hus?

Før hun rakk å svare, gled den massive døren sakte opp.

Ut av mørket i korridoren trådte en skikkelse i en skreddersydd mørk dress. Det var ingen snikmorder fra en rivaliserende gjeng i Chicago. Det var ikke en fremmed.

Det var Lucas – Gudfarens egen nevø og tillitsmann, den som etter planen skulle overta imperiet den dagen han trakk seg tilbake. Men skjortekraven hans var skjevt, og på ermet bar han et ferskt kruttspurte merke. I hånden holdt han en lyddempet pistol.

Gudfaren stivnet til tvers gjennom. Verden rundt ham syntes å rase sammen i det sekundet han så ansiktet til mannen han stolte på mer enn noen annen.

– Du? ropte Gudfaren, med en blanding av sorg og raseri i stemmen. – Det var du som…

Lucas slapp et kaldt, likegyldig smil.

– Beklager, onkel, sa Lucas rolig og løftet løpet mot sin egen gudfar. – Chicago er i mørke, og makten skifter hender. Du har sittet på den stolen altfor lenge.