„Solgte jorden sin for 200 millioner og kom som en fattig mann for å banke på døren til barna sine… men ingen ante engang hvilket brev som lå skjult
DEL 1
Don Jacinto Robles var 68 år og hadde hender så sprukne at de så ut som om de var laget av den samme jorden som han hadde bearbeidet hele livet.
Han bodde i San Pablo Etli, nær Oaxaca, i et gammelt adobehus med blikktak og en hage der det fortsatt vokste nopales, bougainvilleaer og to guavatrær.
I tiår hadde han sådd mais, holdt magre kuer og tålt sesonger der regnet ikke kom så mye som ved et uhell.
Folk i landsbyen sa at Don Jacinto var fattig.
Men han rettet dem aldri.
Det ingen visste, var at han mange år tidligere hadde kjøpt flere tomter da ingen ville ha denne tørre jorden. Så kom veier, boligområder, lagerbygg, byggefirmaer og folk i dress som spurte etter tomtene som tidligere hadde vært nesten verdiløse.
En morgen solgte Don Jacinto tre tomter for nesten 200 millioner pesos.
Han holdt ikke fest.
Han kjøpte ikke pickup.
Han varslet ikke barna sine.
Han bare gikk ut fra notarkontoret med en mappe under armen og en tvil som satt naglet i brystet.
Elsket barna hans ham… eller respekterte de bare den gamle mannen som fortsatt hadde land?
Kona hans, Doña Mercedes, hadde dødd ni år tidligere. Siden da hadde huset blitt for stort for én person.
Hans tre barn bodde i Mexico City.
Ramiro, den eldste, var forretningsmann og skrøt av huset sitt i Santa Fe.
Patricia bodde i Polanco og sa alltid at hun var overbelastet, at livet var for dyrt, at hun ikke hadde tid til å puste en gang.
Den yngste, Lupita, leide et rom i Iztapalapa og solgte ferdigretter for å overleve.
Don Jacinto ringte dem hver søndag.
Nesten alltid hørte han det samme.
— Jeg kan ikke nå, pappa.
— Jeg ringer deg senere.
— Jeg er virkelig under et stort press.
En natt, mens han satt foran den sloknede ilden, så Don Jacinto på den tomme stolen som Mercedes en gang hadde sittet på.
— Gamle…
— mumlet han
— jeg tror barna våre allerede har glemt oss.
Dagen etter gjorde han noe ingen forventet.
Han gjemte bankboken sin, la den fine telefonen i skuffen og tok på seg den mest utslitte skjorten han hadde. Han la to skift med klær i en handlepose og tok bussen til hovedstaden.
Først kom han til Santa Fe.
Ramiros hus så ut som et hotell: elektrisk port, kameraer, upåklagelig hage og 2 svarte pickup-er.
Don Jacinto ringte på.
Ramiro åpnet og stivnet.
— Pappa? Hva gjør du her, kledd slik?
Don Jacinto slo blikket ned.
— Jeg solgte det lille jeg hadde igjen i landsbyen. Jeg har ikke lenger noe sted å være. Jeg kom for å se om jeg kan bli hos deg noen dager.
Ramiros kone dukket opp bak ham, med vemmelse i ansiktet.
— Her? Men i morgen har vi et møte med partnere.
Ramiro svelget.
— Pappa, det passer ikke nå. Huset er fullt, barna har skoleforpliktelser, og du vet hvordan det er.
Han tok 200 pesos opp av lommeboken og la dem i hånden hans.
— Du bør heller dra til Patricia. Hun har mer plass.
Don Jacinto klaget ikke.
Han bare lukket fingrene rundt seddelen.
— Greit, sønn.
Samme ettermiddag kom han til Polanco.
Patricia tok imot ham med dyr parfyme, ny lakkerte negler og et smil som forsvant så snart hun hørte den samme historien.
— Bo hos oss? Vel, pappa … det er veldig komplisert.
Mannen hennes, uten å hilse, sa fra stuen.
— Vi kan ikke påta oss enda et ansvar.
Patricia ga ham 100 pesos.
— Dra til Lupita, pappa. Hun har alltid vært … enklere.
Don Jacinto følte at noe knuste inni ham.
Da han kom til Iztapalapa, var det allerede blitt mørkt.
Lupita åpnet døren til rommet sitt i det fattige nabolaget, og da hun så ham, fyltes øynene hennes med tårer.
— Pappa … hva har de gjort med deg?
Han gjentok løgnen.
Lupita spurte ikke mer.
Hun klemte ham hardt.
— Kom inn. Vi får plass til oss begge, selv om det blir trangt.
Den natten ga hun ham sengen sin, varmet bønner, brøt det siste bolillo-brødet og lot som om hun ikke var sulten.
Don Jacinto så på henne mens hun sov på gulvet, innpakket i et tynt teppe.
Da tok han et sammenfoldet brev opp av bagen, så på det med skjelvende hender og hvisket:
— I morgen vil de finne ut hvem som er mine ekte barn.
————————————————————————————————————————
