DEL 1: HUNDEN FÅR ALT
“Få den skitne hunden av puten min!”
Daniels stemme runget gjennom soverommet mens han sto i døråpningen og stirret på golden retrieveren som lå strukket over sengen hans.
Buddy rørte seg ikke.
I stedet åpnet hunden det ene søvnige øyet, gjespet og hvilte hodet på Daniels pute.
Emma, Daniels kone, så opp fra telefonen sin.
“Slutt å rope. Du skremmer ham.”
“Skremme ham? Emma, han sover på puten der jeg la ansiktet mitt!”
“Han er ren. Jeg ga ham et bad i går.”
“Det er ikke poenget!”
Emma strøk forsiktig Buddys gyldne pels.
“Han har det komfortabelt. Bare sov på den andre siden i natt.”
Daniel stirret på henne.
“Den andre siden? Emma, det er din side.”
“Da kan vi dele.”
“Og hunden får halve sengen?”
Emma smilte.
“Han er en del av denne familien, Daniel.”
Daniel gikk mot sengen, tok puten sin fra under Buddys enorme hode, og dro.
Buddy knurret lavt.
Daniel stivnet.
“Hørte du det? Hunden din knurret nettopp til meg!”
“Han liker ikke å bli forstyrret mens han sover.”
“Å, virkelig? Det gjør ikke jeg heller!”
Emma sukket utålmodig.
“Du gjør et stort nummer ut av ingenting.”
Daniel kastet puten sin på sofaen i stua.
“Greit. Jeg sover der ute.”
Emma stoppet ham ikke.
I stedet kysset hun Buddy i pannen.
“Ikke bekymre deg, baby. Pappa er bare sur.”
Fra gangen hørte Daniel hvert ord.
Han så tilbake mot soverommet.
“Slutt å kalle meg pappaen hans!”
Men Emma hadde allerede slått av lyset.
Dette var ikke den første krangelen om Buddy.
Og det ville i hvert fall ikke bli den siste.
Tre år tidligere hadde Emma tatt med seg golden retrieveren hjem som en liten valp.
Den gangen hadde Daniel gått med på å beholde ham på tre betingelser.
Ingen hunder på møblene.
Ingen dyre, unødvendige kjøp.
Og ikke la hunden blande seg inn i ekteskapet deres.
Innen seks måneder var alle regler brutt.
Buddy hadde sin egen ortopediske madrass, designermatskåler, vinterjakker, bursdagsfester og en samling leker som fylte et helt skap.
Emma kalte ham babyen sin.
Daniel kalte ham en gående utgift.
Hjemmet deres hadde gradvis blitt et sted hvor en hund fikk alt Daniel følte han mistet.
Oppmerksomhet.
Trøst.
Og, mest smertefullt, hans kones hengivenhet.
DEL 2: SVIKET PÅ 800 DOLLAR
Neste morgen satt Daniel ved kjøkkenbordet med laptopen åpen.
Han gikk gjennom kontoutskriftene deres da en transaksjon fanget oppmerksomheten hans.
829,47 dollar.
PAWS & LUKSUS DYREBUTIKK.
Daniel blunket.
Han sjekket transaksjonen igjen.
Så ropte han mot kjøkkenet.
“Emma!”
Hun dukket opp med Buddys frokost.
Det var ikke vanlig hundemat.
Det var nykokt kylling, dampet gresskar og ris nøye arrangert i en keramikkbolle.
“Hva?”
Daniel pekte på laptopen.
“Brukte du åtte hundre dollar på en dyrebutikk i går?”
Emma nølte.
“Å. Det.”
“Ja. Det.”
“Jeg kjøpte noen ting til Buddy.”
“Noen få ting?”
“Han trengte en ny seng.”
“Han har allerede tre senger!”
“Den i stua begynner å bli flat.”
“Emma, den sengen kostet tre hundre dollar!”
“Og det varte nesten et år.”
Daniel lukket sakte laptopen.
“Hva mer kjøpte du?”
Emma så bort.
“En ny sele. Noen kosttilskudd. Et kjøleteppe. Og en barnevogn.»
Daniel stirret på henne.
“En hva?”
“En barnevogn.”
“For hunden?”
“Ja.”
“Emma, Buddy har fire bein!”
“Han blir sliten etter lange turer.”
“Han er en frisk fire år gammel golden retriever!”
Emma satte Buddys frokost på gulvet.
“Han fortjener å ha det komfortabelt.”
Daniel reiste seg.
“Forstår du at strømregningen vår er forfalt?”
“Jeg vet det.”
“Og at bilen trenger reparasjon?”
“Jeg vet det.”
“Og at vi har prøvd å spare penger til ferie i to år?”
Emma krysset armene.
“Hvorfor gjør du alltid alt til et spørsmål om penger?”
“Fordi penger betaler for alt!”
Buddy spiste opp kyllingen sin og begynte å slikke den tomme bollen.
Emma bøyde seg straks ned.
“Flink gutt! Likte min søte baby frokosten sin?”
Daniel så vantro på.
“Emma, jeg snakker til deg!”
“Og jeg lytter!”
“Nei, du mater en hund som om han var en prins!”
Emma reiste seg.
“I det minste setter Buddy pris på det jeg gjør for ham.”
Ordene traff hardere enn hun hadde tenkt.
Daniel ble stille.
“Hva betyr det?”
Emma angret umiddelbart på setningen, men frustrasjonen tok overhånd.
“Det betyr at han ikke klager over hver minste ting.”
Daniel lo bittert.
“Selvfølgelig klager han ikke. Han betaler ikke boliglånet.”
Emma plukket opp Buddys bolle.
“Du er umulig.”
“Og du bruker fremtiden vår på en hund!”
Buddy så mellom dem og logret med halen.
Ingen av dem la merke til det.
Den ettermiddagen fikk Daniel en ny ubehagelig overraskelse.
Deres felles konto hadde falt under minimumssaldoen.
En automatisk betaling hadde feilet.
For første gang i ekteskapet begynte Daniel å lure på om Emma elsket Buddy mer enn hun elsket ham.
