DEL 1: DEN TOMME PLASSEN
Den første bestillingen kom klokken 02:17 om natten.
Jeg husker nøyaktig tidspunktet fordi jeg hadde stirret på telefonen i seks timer, oppdatert den samme skjermen til tommelen begynte å gjøre vondt.
Én bestilling.
Tjueåtte dollar.
En fremmed ved navn Rebecca hadde kjøpt en av mine håndlagde dagbøker.
Jeg satt på gulvet på soverommet mitt, omgitt av pappesker, silkepapir, takkekort og lukten av nytrykte omslag.
Og jeg gråt.
Ikke fordi tjueåtte dollar ville forandre livet mitt.
Men fordi, for første gang på elleve måneder, hadde noen sett på noe jeg hadde laget og bestemt at det var verdt å betale for.
Jeg ville fortelle familien min med en gang.
Så husket jeg hva som skjedde tidligere den kvelden.
Vi hadde sittet rundt middagsbordet.
Faren min så på noe på telefonen sin. Moren min spurte lillebroren min om den nye jobben hans. Søsteren min klaget over de dyre skoene hun hadde bestilt på nett.
Jeg ventet til alle var ferdige med å spise.
Så tok jeg frem en liten kremfarget dagbok med håndsydd rygg.
“Jeg åpnet endelig butikken min i dag,” sa jeg.
Ingen så opp.
Jeg prøvde igjen.
“Husker du de dagbøkene jeg lagde? De er offisielt tilgjengelige nå.”
Moren min kastet et blikk på omslaget.
“Å, det er fint, kjære.”
Hun vendte seg tilbake mot broren min.
“Så, hva sa sjefen din om opprykket?”
Jeg holdt dagboken litt tettere.
Faren min så til slutt bort.
“Hvor mye tar du for dem?”
“Tjueåtte dollar.”
Han lo.
“Tjueåtte dollar for en notatbok?”
Søsteren min smilte lurt.
“Jeg kan kjøpe tre på supermarkedet for det.”
Jeg prøvde å forklare papirkvaliteten, den håndsydde innbindingen, de spesialtilpassede illustrasjonene og timene som gikk med til å designe hver kolleksjon.
Faren min avbrøt.
“Folk bryr seg ikke om alt det der. De vil bare ha noe å skrive i.»
Moren min ga meg smilet hun brukte når hun ville avslutte en ukomfortabel samtale.
“Vel, i det minste holder du deg opptatt.”
Holder meg opptatt.
Det var det elleve måneders arbeid betydde for henne.
Jeg legger journalen tilbake i esken.
Ingen ba om nettsiden.
Ingen ba om å få se de andre designene.
Ingen sa gratulerer.
Og da søsteren min nevnte en ny restaurant som åpnet i sentrum, våknet hele bordet plutselig til liv.
Alle hadde spørsmål.
Alle hadde meninger.
Alle var interesserte.
Jeg satt der og innså noe som fikk brystet mitt til å føles smertefullt lite.
Familien min visste hvordan man skulle feire.
De visste bare ikke hvordan de skulle feire meg.
DEL 2: MENNESKENE JEG FORVENTET SKULLE BRY MEG
Jeg var tjueseks da jeg begynte å lage dagbøker.
På den tiden jobbet jeg som resepsjonist på en tannklinikk, svarte på telefoner, bestilte avtaler og smilte til fremmede mens jeg stille lurte på om livet mitt noen gang ville bli noe jeg hadde valgt for meg selv.
Jeg har alltid elsket å tegne.
Som barn fylte jeg skolenotatbøker med skisser av fantasibyer, små hus, blomster og mennesker som så lykkeligere ut enn de rundt meg.
Bestemoren min var den eneste som behandlet disse tegningene som om de betydde noe.
Hun oppbevarte dem i en trekasse under sengen.
Hver gang jeg var på besøk, tok hun frem en og sa: «Denne er min favoritt.»
Hun sa det om hver tegning.
Da hun døde, fant jeg esken akkurat der hun alltid hadde oppbevart den.
Inni lå en.
“Ikke slutt å lage vakre ting bare fordi andre ikke forstår dem.”
Jeg hadde den i lommeboken i årevis.
Til slutt ble det grunnen til at jeg startet virksomheten min.
Jeg ønsket å lage dagbøker som føltes personlige.
Ikke bare blanke sider, men små, meningsfulle gjenstander folk kunne bære med seg gjennom vanskelige perioder i livet.
Jeg designet kolleksjoner rundt sorg, vekst, håp og å starte på nytt.
Jeg lærte å binde bøker gjennom nettbaserte veiledninger.
Jeg kastet bort penger på feil papir.
Jeg brant fingrene på lim.
Jeg ødela dusinvis av omslag før jeg lagde et jeg var stolt av.
Hver kveld etter jobb kom jeg hjem, spiste noe raskt, og satt ved pulten til midnatt.
Moren min åpnet noen ganger soveromsdøren min.
“Holder du fortsatt på med det lille hobbyprosjektet?”
“Det er en bedrift, mamma.”
“Riktig. Din sak.”
Hun hørtes aldri grusom ut.
Det gjorde det nesten verre.
Grusomhet ville gitt meg noe åpenbart å kjempe mot.
Hennes likegyldighet fikk meg til å lure på om jeg var urimelig som ønsket mer.
Min far mente at suksess betydde stabilitet.
En lønn.
En pensjon.
En stillingstittel folk kjente igjen.
Hver gang jeg nevnte planene mine, minnet han meg på at drømmer ikke betaler strømregninger.
Han tok ikke helt feil.
Jeg kjente risikoen.
Jeg visste hvor mange bedrifter som gikk konkurs.
