— TROR DU AT JEG ER EN IDIOT, MARIANA? Slaget lød tørt. Så tørt at ingen pustet på et sekund. Kinnvangen min sved umiddelbart, men det som gjorde mest vondt, var ikke Alejandros hånd på ansiktet mitt, men stillheten som kom etterpå. Vi befant oss i spisestuen til moren hans, doña Carmen, i et trangt hus i nabolaget Portales, med kylling i mole-saus fremdeles varm på bordet og tortillane innpakket i et brodert klede. Graviditetstesten lå midt på bordet, rett ved siden av saltbøssen. To rosa streker. To streker som, en time tidligere, hadde fått meg til å gråte av lykke på et apotektoalett. — Tror du at jeg er en idiot, Mariana? — sa Alejandro med lav stemme, skjelvende av raseri. — Jeg steriliserte meg for tre år siden. Tre år. Og nå kommer du med denne klovnestreken? Jeg førte hånden til kinnet,
ute av stand til å bevege meg. — Alejandro, jeg sverger på at jeg ikke har bedratt deg. — Hold kjeft! — skrek han. Vannglasset til moren hans dirret på bordet. Yngbroren hans, Julián, senket blikket. Faren, don Ernesto, ble sittende i hjørnet, ubevegelig, som om han allerede hadde bestemt at jeg var skyldig før han i det hele tatt hørte på meg. — Jeg så analysen — fortsatte Alejandro. — Null sædceller. Null. Hvem er far til barnet? Jeg følte at gulvet helte seg. — Du er faren — visket jeg. — Jeg har ikke vært med noen andre. Doña Carmen la ned gaffelen med en grusom eleganse. — Du skal ikke bli her og ydmyke sønnen min foran alle. Jeg så på henne og håpet å finne en snev av medfølelse. Hun som kalte meg «jenta mi» når jeg kom med søtt brød på søndagene.
Hun som en gang klemte meg og sa at jeg var datteren hun aldri fikk. Men den kvelden var hun bare moren hans. Alejandro tok mobilen min fra bordet. På skjermen var bildet av testen fremdeles åpent. Han så på det med forakt og knuste den mot veggen. Skjermen ble til tusen biter. — Ut. Jeg gråt ikke foran dem. Jeg samlet sammen vesken min med skjelvende hender og gikk ut så godt jeg kunne. Da jeg lukket døren, hørte jeg mumlingen. — Stakkars Alejandro. — Jeg syntes alltid hun var rar. — Hvem vet hvem hun har rotet seg med. Kvelden var kald. Jeg gikk flere kvoter til jeg fant en drosje. Jeg hadde ikke mobiltelefon, så jeg ba sjåføren om å kjøre meg hjem til mamma, og at hun ville betale når vi kom fram.
Da moren min åpnet døren, hadde hun på seg en gammel morgenkåpe og det grå håret sto til alle kanter. — Jenta mi, hva har skjedd? Jeg klarte bare å si: — Han slo meg, mamma. Og jeg brøt sammen i armene hennes. Hun spurte ikke om mer. Hun tok meg med til sofaen, la et teppe over bena mine og strøk meg over håret slik hun gjorde da jeg var liten. — Her er det ingen som rører deg — sa hun. — Her er du trygg. Dagen etter tok min mor, Teresa, meg med til en privat gynekolog. Jeg var blek, kvalm og hadde fremdeles merket etter slaget på kinnet. Legen hørte på alt jeg hadde å si uten å avbryte meg. Deretter tok hun ultralyden. Da hun snudde skjermen mot meg, så jeg en liten skygge inni meg.
— Der er han eller hun — sa hun mildt. — Seksten uker og to dager. Det er hjerterytme. Lyden fylte rommet. Rask. Stødig. Levende. Jeg brast i gråt. — Doktor, mannen min har sterilisert seg. Hun rynket pannen. — Sterilisering er veldig effektivt, men det er ikke umulig at det slår feil. Noen ganger skjer det en spontan rekanalisering. Det er sjelden, men det skjer. Han må ta en ny sædprøve. Jeg forlot legekontoret med ultralyden i den ene hånden og rekvisisjonen til undersøkelsen i den andre. Den ettermiddagen kjøpte jeg en billig mobiltelefon og sendte en melding til Alejandro. «Vi må snakke. I morgen klokka tre. Kaféen rett overfor kontoret ditt. Kom alene.» Han svarte nesten med en gang. «Hvorfor det? Vi har ingenting å snakke om lenger.» Jeg sendte ham bildet av ultralyden. Det tok flere minutter før han svarte. «Greit nok.» Dagen etter kom jeg tidlig. Jeg bestilte kamille-te og satte meg innerst i lokalet. Alejandro kom presist klokka tre. Han hadde røde øyne, krøllete skjorte og ansiktet til en som ikke hadde sovet. Han satte seg vis-à-vis meg. — Snakk. Jeg dyttet konvolutt over bordet. — Åpne den. Han så på ultralyden, og deretter på rekvisisjonen til prøven. — Dette beviser ingenting. — Det beviser at barnet eksisterer. Og det beviser at hvis du er i tvil, må du ta testen. — Jeg trenger ikke å
