Obersten med kallenavnet «Hammeren», som alle fryktet på militærskolen, ydmyket en ung kvinnelig rekrutt og tvang henne ned på kne foran hele kompaniet… men da jenta stille tok DETTE opp fra lommen, frøs hele ekserserplassen i sjokk
Det var den første uken for det nye kullet ved den lukkede militærskolen «Nordkorpset». Fra tidlig morgen lå en kvelende hete over basen. På den enorme betongplassen sto dusinvis av kadetter oppstilt i perfekt strøkne uniformer. Noen rettet nervøst på kragen, andre var redde for å løfte blikket, fordi inspeksjonen denne dagen ble ledet av selveste oberst Viktor, som alle bak ryggen hans kalte «Hammeren».
Det gikk skremmende rykter om ham. Folk sa at han knakk selv de mest sta kadettene, fikk rekrutter til å gråte og elsket å ydmyke folk foran hele troppen. Ingen våget å motsi ham.
Derfor gikk det som en iskald bølge over plassen da blikket hans stoppet på en ung jente bakerst i rekken.
Jenta var lav, tynn og virket altfor rolig for en person som sto foran Hammeren. Hun sto rett opp og ned uten å senke blikket, og det gjorde obersten rasende med én gang.
Han gikk sakte nærmere og brølte høyt:
— Kadett, hvorfor står du der som en statue? Tror du at du er spesiell her?!
Jenta svarte rolig:
— Nei, herr oberst.
Men den rolige stemmen hennes gjorde ham bare enda sintere.
— Hvorfor ser du meg da rett i øynene?! På kne! Nå!
En død stillhet senket seg over plassen. Flere kadetter utvekslet nervøse blikk. Alle visste at man ikke kunne krangle med Hammeren.
Jenta sank sakte ned på knærne, mens hun fortsatt så rett frem. Obersten smilte hånlig og dyttet henne hardt i skulderen. Lua hennes falt ned på betongen, og stille latter gikk gjennom rekkene.
— Mye bedre slik, sa han kaldt. — Nå vet du i det minste din plass.
Men i det øyeblikket skjedde noe merkelig.
Jenta løftet hodet, og i stedet for frykt var det noe helt annet i øynene hennes. En iskald ro.
Hun stakk langsomt hånden ned i uniformslommen.
Obersten gliste:
— Hva da, skal du ta fram et lommetørkle for å tørke tårene?
Men et sekund senere forsvant smilet fra ansiktet hans da han så hva jenta tok opp fra lommen Fortsettelsen på denne historien finner du i den første kommentaren
Avslutningen på historien
Det var en liten, mørk og tilsynelatende ubetydelig gjenstand som glitret i det skarpe sollyset da hun løftet den opp.
En kompakt, militærgodkjent diktafon og satellittsender.
Før obersten rakk å strekke ut hånden for å rive den til seg, trykket jenta rolig på avspillingsknappen. Ut av den lille høyttaleren strømmet en krystallklar, skarp lyd av stemmen til oberst Viktor selv – ikke fra dagens oppstilling, men fra et hemmelig møte kvelden før i stabssjefens kontor. Der beordret han systematisk sabotasje på basens nye øvingsutstyr for å skjule underslag av statlige midler, komplett med grove trusler og banneord mot overordnede offiserer.
Hele ekserserplassen frøs til is.
De hundrevis av kadettene sto som frosset i bevegelse. Ingen turte å trekke pusten. Fargen forsvant tvert fra ansiktet til oberst Viktor; det selvsikre, hånlige gliset hans ble erstattet av et panisk drag da han innså nøyaktig hva opptaket innebar. Dette var ikke bare et brudd på militærets reglement – det var direkte høyforræderi og bevis for korrupsjon på øverste nivå.
Jenta reiste seg sakte opp fra knærne, børstet støv av uniformsbuksene og festet capsen på hodet igjen. Hun så ham rett inn i de skrekkslagne øynene og sa med en lav, men knusende stemme:
— På denne basen, herr oberst, er det visst noen andre som nettopp har mistet plassen sin.
Før obersten klarte å få fram et eneste ord, åpnet hovedporten seg med et brak. To svarte biler fra militærpolitiet og landets sikkerhetstjeneste rullet inn på plassen med blålysene blinkende i det sterke dagslyset. Befalet som hoppet ut, trengte ingen forklaring; de marsjerte rett bort til den målløse obersten, tok hardt tak i armene hans og klikket håndjernene på.
Hva synes du om denne avslutningen? Si ifra hvis du vil ha den justert eller utvidet!
