“Gå tilbake til moppen din før du får noen drept,” hånte direktøren—så nektet alle erfarne sjåfører det oversvømte fjellpasset, og den 52 år gamle renholderen grep etter de pansrede SUV-nøklene mens en milliardkontrakt og en arrogant investors liv hang over ravinen Plastpennen sprakk under Eduard Borisovitsj Gromovs polerte sko. Han la ikke merke til det. Han var for opptatt med å gå frem og tilbake på kontoret, den dyre dressen hans skar gjennom det grå lyset mens regnet slo mot vinduene med kraften av kastet grus. “Jeg bryr meg ikke om hva som ble skylt bort der oppe,” sa han. “Forstår du hva én times forsinkelse koster meg?” Artur Sergejevitsj sto bak sitt lakkerte skrivebord og presset et lommetørkle mot den fuktige nakken. Som førtifemåring så direktøren for Premiumtrans vanligvis utilnærmelig ut i sin tettsittende grå dress og sølvklokke.
I dag var ansiktet hans dekket av røde flekker. “Eduard Borisovich, fjellpasset er nesten stengt,” sa Artur. “Et jordskred begravde halve veien. Tåken er så tykk at sjåførene ikke kan se panseret. Det har regnet i to dager.” Gromov stoppet ved vinduet. “Da finner du noen som kan kjøre gjennom regnet.” “Samojlov nektet. Potapov nektet. Alle seniorsjåfører nektet, selv med trippel lønn.» “Da kjører du meg selv.” Arturs blikk flakket mot stormen. “Den pansrede SUV-en veier mer enn to tonn. Hvis den begynner å skli på den svingete veien, vil ingenting stoppe den før ravinen.” Gromov krysset rommet og slo begge hendene i pulten. “Du reklamerer for dette selskapet som en premium ledertjeneste. Jeg betalte for nødtransport. Jeg må være inne på Krasnodar-kontoret innen to timer.” Stemmen hans ble lavere,
noe som gjorde trusselen tyngre. “Enten venter et kjøretøy nede om fem minutter, eller så begynner selskapet ditt å betale bøter i morgen, det vil ikke overleve.” I hjørnet, ved siden av papirmakulatoren, strammet Marina Vladimirovna knuten på en grå søppelsekk. Ingen hadde invitert henne inn i samtalen. Ingen hadde engang husket at hun var der. Hun hadde på seg en blå rengjøringskittel knappet til halsen, enkle svarte bukser og myke tekstilsko. Det ufargede håret hennes var satt opp i en fast knute. Røde sprekker krysset huden rundt knokene hennes etter måneder med rengjøringskjemikalier. Hun var femtito år. For Artur var hun kvinnen som tømte søpla hans. For sjåførene var hun den stille renholderen som tørket gjørme fra garasjegulvet etter at de hadde parkert. For sønnen hadde hun blitt noe enda mindre.
Tre år tidligere hadde Denis overtalt Marina til å selge sin toromsleilighet utenfor byen. Han og hans kone, Alyona, bygde et hus og trengte penger til stiftelsen. “Du trenger ikke all den plassen,” hadde Denis sagt til henne. “Bo hos oss en stund. Når huset er ferdig, vil vi alle være sammen. Du vil ha barnebarna i nærheten.” Marina ga ham alt. Først smilte Alyona og kalte henne «mamma». Så forsvant smilene. Marinas dusjer ble for lange. TV-en hennes var altfor høy. Maten hennes luktet for sterkt. Hun ble forventet å lage mat, stryke klær, vaske kjøkkenet og være takknemlig for det smale rommet ved balkongen. Da Marina fikk jobb hos Premiumtrans, ble Alyona rasende. “Hva vil folk tenke?” krevde hun. “Min manns mor vasker fremmedes kontorer.” Denis forsvarte henne ikke.
En måned tidligere hadde han gått inn på Marinas rom uten å sette seg. “Ayonas søster kan komme hit for å studere,” sa han, og unngikk morens blikk. “Vi trenger rommet.” Han ga Marina tjue tusen rubler mot et leid hjørne i en delt leilighet og bar kofferten hennes til døren. Han hadde ikke ringt på to uker. Nå sto Marina inne i et annet rom hvor mektige menn hadde bestemt at uniformen hennes inneholdt hele hennes verdi. Gromov begynte å gå frem og tilbake igjen. “Du har fire minutter, Artur.” Skoen hans falt ned på den veltede pennen. Plastløpet sprakk med et tørt knepp. Marina gikk over teppet, satte seg på huk og samlet opp de ødelagte bitene. Hun la dem i søppelposen, og rettet seg så opp. “Artur Sergejevitsj,” sa hun. “La meg kjøre.” Stillheten kom inn på kontoret så plutselig at regnet virket å bli høyere. Artur frøs med lommetørkleet fortsatt hevet mot halsen. Så lo han. Det var ikke en lattermild latter. Det var den skarpe, nervøse lyden av en mann som endelig hadde funnet noen svakere enn seg selv. “Marina, har du mistet forstanden?” Hun ble stående ved siden av skrivebordet. “Jeg kjenner passet.” Artur pekte mot den åpne døren. “Gå tilbake til moppen din. Vi håndterer en forretningskrise.” “Den gamle veien blir fastere nær steinveggen etter den tredje svingen,” sa Marina. “Ytterkanten kollapser først fordi dreneringskanalene er blokkert.” Arturs hånd senket seg litt. Gromov snudde seg bort fra vinduet. De blodsprengte øynene hans beveget seg over Marinas blå uniform, slitte sko, rynket ansikt og grove hender. Det var ingen frykt i ansiktet
