DEL 3
Moren min sin finger flyttet seg til første linje.
“Saflorfrø,” sa hun.
Så til det andre.
“Jobs tårepulver.”
Fingeren hennes stoppet ved den tredje.
“Og buljongen inneholder moderurt.”
Jeg stirret på siden uten å forstå hvorfor ordene så så ordinære ut. Det var navn jeg hadde hørt på markeder og helsekostbutikker, den typen ingredienser eldre snakket om like uformelt som te eller vitaminer. Ingenting på det arket så dramatisk nok ut til å forklare hvorfor morens ansikt hadde blitt grått.
“Hva betyr det?”
Hun satte seg overfor meg og foldet hendene én gang, hardt.
“Det betyr at dette ikke er ting en gravid kvinne burde ha tatt tilfeldig. En er ille nok til at jeg stiller spørsmål ved den. Tre, gjentatte ganger, over år? Jeg liker ikke hva det antyder.”
Magen min snudde seg før tankene tok meg igjen.
I fem år hadde jeg spist de grønnsakene med det rødaktige pulveret. Jeg hadde drukket opp buljongen fordi svigermoren min sto på kjøkkenet og sa at jeg ikke skulle kaste bort en dråpe. Etter hvert tap kom hun med mer av det og kalte det restitusjonsmat.
Jeg skjøv meg så raskt bort fra bordet at stolen skrapte mot gulvet. Jeg rakk så vidt å komme meg på badet før jeg ble syk.
Moren min fulgte etter, men sa ikke noe mykt eller unyttig. Hun holdt håret mitt bort fra ansiktet, ventet til jeg kunne puste igjen, og ga meg et håndkle.
Da jeg så på henne, skalv jeg.
“Jeg takket henne,” sa jeg. “Mamma, jeg takket henne hver gang.”
“Jeg vet det.”
“Jeg sa til folk at jeg var heldig.”
“Jeg vet det.”
“Jeg spiste det fordi hun sa det var til meg.”
Min mors kjeve strammet seg.
“Det vet jeg også.”
Jeg ville ringe svigermoren min med en gang. Jeg ville så gjerne kreve en forklaring at hendene mine stadig rakte etter telefonen uten tillatelse.
Moren min stoppet meg.
“Ikke ennå.”
“Hvordan kan du si ikke ennå?”
“Fordi vi akkurat nå har en laboratorierapport som viser hva som var i maten. Vi har ennå ikke bevis på hvorfor den var der, hvem som la den der, eller om hun visste hva hun gjorde.”
“Hvem andre skulle ha lagt den der?”
“Jeg sier ikke at jeg tror noen andre gjorde det. Jeg sier at hvis du konfronterer henne nå, kan hun si at hun syntes det var sunt. Hun kan si at du misforsto. Hun kan si at beholderne var forurenset etter at hun ga dem til deg. Hun kan si hva som helst.”
Jeg dekket ansiktet mitt.
“Så jeg skal sitte her?”
“For en liten stund.”
“Hva med Do-yeon?”
Det spørsmålet fikk henne til å stoppe opp.
Mannen min trodde fortsatt at moren hans elsket meg. Han mente maten var bevis på det. Han hadde sett meg bære de tomme beholderne hennes tilbake til vasken og hadde sagt mer enn én gang at jeg burde være takknemlig fordi hun aldri hadde laget så trofast mat, selv ikke for ham da han bodde alene.
Moren min senket stemmen.
“Hvis du forteller ham nå, hva tror du han vil si?”
Jeg visste svaret, og det gjorde vondt før jeg sa det.
“Han vil si at moren hans aldri ville gjort det.”
“Kanskje. Og hvis han sier at mens du er så skjør, kan det hende du aldri glemmer å ha hørt det.”
“Han er ikke sånn.”
“Jeg tror ikke han er det heller. Jeg har sett ham sammen med deg. Men han er fortsatt sønnen hennes. Gi ham bevis, ikke mistanke.”
Så la hun til noe jeg ikke ville høre.
“Og vi må vurdere om han visste det.”
Jeg så opp så fort at nakken gjorde vondt.
“Nei.”
“Ha-yeon.”
“Nei. Det gjorde han ikke.”
“Jeg håper du har rett.”
“Jeg vet at jeg har rett.”
Moren min lot stillheten legge seg.
“Da vil bevisene beskytte ham også.”
Det var den setningen som holdt meg stille.
Hun begynte med det ene hun forsto bedre enn noen andre: urtehandelen.
Foreldrene mine hadde jobbet i markedet i flere tiår. Min mor visste hvem som solgte hva, hvem som malte frø, hvem som laget avkok, hvilke butikker som førte håndskrevne regnskapsbøker, og hvilke eiere som husket kundene fordi de hadde sett de samme ansiktene i tjue år.
“Saflorfrø er ikke noe alle maler ordentlig,” sa hun til meg. “Spesielt ikke stekt og pulverisert så fint. Det finnes bare så mange steder her i nærheten som kan gjøre det.”
Hun begynte å ringe.
Jeg bodde hos foreldrene mine fordi jeg ikke kunne sitte på mitt eget kjøkken uten å åpne kjøleskapet og se de tomme hyllene. Hver tredje time ringte telefonen til moren min. Hun stilte de samme spørsmålene, brukte aldri navnet mitt og anklaget aldri noen.
To dager gikk.
