El Hacendado Rico Regresó Furioso al Rancho.. Han ble knust så snart han så hva tjenestepiken hadde gjort med barna sine. Et øyeblikk sa ikke Don Mateo noe.

El Hacendado Rico Regresó Furioso al Rancho.. Han ble knust så snart han så hva tjenestepiken hadde gjort med barna sine. Et øyeblikk sa ikke Don Mateo noe. Han ser kaos, ja. Han så våte gulv, gryter som falt ut av posisjon, såpete kapper. Men han ser også noe som får halsen hans til å stramme seg: barna hans, barna som går rundt i huset som skygger, ler. Og det skremmer ham. —Til dine kvarterer—beordret han med tørr stemme. Latteren stoppet plutselig. Julián og Diego senket hodene, hendene dekket av såpebobler, omgitt av gamle gryter, våte sugerør og en haug med flomvann under trebordet. Ved siden av dem satt lille Nico, Rosas sønn, en ung jente som hadde jobbet på gården i fire måneder. Hun ler også, ikke av hensynsløshet,

men på grunn av den rene latteren til en person som ikke har glemt hvordan man følger et barn. Og det skremmer ham. —Til dine kvarterer—beordret han med tørr stemme. Latteren stoppet plutselig. Julián senket hodet. Diego skjulte hendene bak ryggen, som om såpeboblene var en bille. Rosa reiste seg umiddelbart og vasket hendene i kappen. —Sir, jeg… —Jeg spurte deg ikke om noe—Don Mateo var sensasjonell. Jobben hans er å lage mat og holde huset rent. Barna mine har timeplaner. Disiplin. De er ikke her for å leke på gulvet. Rosa svarte ikke. Hun sa bare: “Ja, sir. Barna forlot stedet i stillhet. Lille Nico sto fortsatt oppreist og holdt skjeen. Don Mateo så på kaoset igjen og gikk uten å se seg tilbake. Den natten klarte han imidlertid ikke å sove.

Bildet av barna hennes som fniser som et ødelagt trestykke i hodet hennes. Hun forsto ikke hvorfor det plaget henne så mye. Hun ville løse ett problem, ingenting annet. Men innerst inne visste hun at det ikke bare var en historie. Det som gjør henne sint er ikke svampen eller vannet på gulvet. Det handler om å se barn som bor et sted hvor han bare vet hvordan han skal se på oppgaven. La Hacienda Santa Aurora ligger i Los Altos de Jalisco, nær Tepatitlán, i et land hvor menn blir tøffe før de kan lære å snakke. Don Mateo lærte det av sin far, og hans far lærte det også. Da Doña Lucía døde, begravde hun øynene og la seg i en klem. Så begynte magen å verke, søvnløse netter,

lange stillheter ved middagsbordet. Don Mateo ble funnet syk. Ingen, bortsett fra Rosa, forsto at barna ikke var fysisk syke, men på grunn av fravær. Rosa Morales ankom Haciendaen en mandag morgen, med et armbånd på skulderen og sønnen Nico som holdt henne i hånden. Hun sa til ektemannen: «Han orker ikke mer.» Hun ble en gammel mann, med hvitt skjegg og strenge regler, som tjente Arriaga-familien i tre år. For ham har hver person en unik rolle: sjef på kontoret, arbeider i felten, kokk på kjøkkenet, og barn i stillhet. Men Rosa har en annen måte å forstå livet på. Hun gidder ikke offentlig. Hun gidder ikke å si ifra. Hun krysser ikke grensen med ord. Hun legger bare igjen et stykke piloncillo ved siden av Juliáns tallerken. Hun setter varmen når Diego ikke får sove.

Hun synger mykt mens hun feier veien. Hun lar barna sitte tett inntil hverandre uten at det kreves noen samtale Kom igjen. Noen ganger er det alt de trenger. Rosa bærer alltid et blått armbånd rundt håndleddet, med tre knapper. Julián så henne en ettermiddag da hun lagde tortillas. —Hvorfor har du den på deg? — spurte han. Rosa så armbåndet og smilte trist. —Fordi Nico var veldig syk en gang. Jeg hadde ingen medisin, ingen penger, ingen som kunne hjelpe meg. Så jeg knyttet dette tauet til dukken og sa: «Dette er meg med deg, sønn. Jeg går ingen steder.” Når han kommer seg, tar jeg det på ham, så jeg ikke glemmer at det noen ganger også er frelse å bli. Diego berørte tauet med en finger, som om det var noe hellig. Fra den dagen lette barna mer etter Rosa. Don Eusebio innså det. Don Mercedes, Don Mateos søster, innså det også da han kom fra Guadalajara for å tilbringe noen dager i villaen. —Denne datteren er for knyttet. Da kan du ikke ta dem bort uten å skade dem. —Nei, Mateo. En smart kvinne går ikke alltid inn den store døren. Noen ganger trådte hun inn i barns vei. De ordene sådde tvil. Neste dag, under middagen, skjedde det noe. Don Mateo bestemte seg for å sitte sammen med barna sine. Han vil vise dem at han også kan snakke med dem. Han spurte om den dagen, om kalvene, om timene. Hunnene svarer med korte setninger og ser på tallerkenen. Så tok Julián noe ut av lommen og la det oppå det hvite stoffet. Det