Cole og jeg flyttet videre til bestemor Elaines eiendom den våren. Vi brukte 40 000 dollar av trustens penger til gjerder, brukt kvegsjakt, en kvegtank og låvereparasjoner.
Resten gikk inn på en sparekonto øremerket for nødstilfeller.
Cole beholdt revisorjobben de to første årene mens jeg drev ranchen alene på dagtid. Jeg matet kyr ved daggry, sjekket gjerder midt på formiddagen, tok veterinærbesøk, rengjorde bokser, fylte ut papirer og kollapset i sengen klokken ni.
I år to sluttet Cole i utvidelseskontoret og begynte på heltid.
Vi kjøpte våre første 85 hode av kommersielle Angus på en regional auksjon i Purcell. Solgte kalver hver høst med beskjeden fortjeneste.
Vi var ikke rike.
Lastebilen vår var en 2009 Ford F-250 med rust på begge skjermene og en passasjerdør som satte seg fast i kaldt vær. Vi spiste bønner og maisbrød tre kvelder i uken, men ranchen var vår, bygget av oss på land Elaine hadde jobbet i tre tiår før oss.
Pappa besøkte aldri. Ikke én gang på fire år.
Han kjørte forbi fylkesveien som fører til porten vår hver uke på vei til reservedelsleverandøren i Blanchard, men han slo aldri inn.
Beverly kom på besøk til jul hvert år. Samtalene varte under 3 minutter.
Hun spurte hvordan været var. Hun spurte om buskapen hadde det bra.
Hun spurte aldri hvordan jeg hadde det.
Travis kjørte forbi porten noen ganger. Jeg så lastebilen hans senke farten nær storfevakten.
Han stoppet aldri.
Jeg sa til Cole en gang, sittende på verandaen etter en lang dag med pressing, “Jeg trenger ikke at de dukker opp. Jeg trenger bare at de slutter å late som jeg ikke eksisterer.”
Cole sa: «De later ikke som. De bestemte seg bare for at det er enklere.”
Rundt den tiden hørte jeg gjennom eieren av fôrbutikken at Travis sin bildelbutikk slet. Lageret sto på hyllene, lønnsutvalget ble trangt, folk i byen snakket.
Brannen startet en torsdag i oktober.
Jeg våknet klokken 01:40 om natten til lukten av røyk som kom inn gjennom soveromsvinduet. Da jeg tok på meg støvlene og kom ut, var hovedlåven helt overfylt.
Oransje mot svart himmel. Den typen ild som spiser gammelt tre som papir.
Cole ringte 113. Det frivillige brannvesenet fra Tuttle ankom på 22 minutter. Standard for en landlig løpetur.
De reddet huset. De reddet kalvingstallen i sørenden.
De klarte ikke å redde hovedlåven eller utstyrsboden som var tilknyttet den.
Vi mistet høylageret, to sesonger med ballet Bermudagress stablet fra gulv til tak. Vi mistet fôrblanderen, en traktorfeste, gjerdeverktøy, det bærbare kvegpanelet og en fryseboks full av vaksine.
Branninspektørens foreløpige rapport pekte på defekt elektrisk ledning, gammel knob-and-tube fra Elaines opprinnelige konstruksjon på 1970-tallet.
Jeg hadde spart for å bytte den. Estimatet var 11 000 dollar.
Jeg manglet 2 000 dollar.
Den estimerte skaden var omtrent 180 000 dollar.
Forsikringen dekker det meste. Vi hadde en gjensidig gårdsforsikring med tillegg til bolig, uthus og utstyr, men kravprosessen tok uker.
I mellomtiden var ranchinfrastruktur verdt 180 000 dollar en rykende haug av vridd metall og forkullet tømmer.
Cole og jeg sto i hagen, asken drev som grå snø. Kyrne på sørbeita sto ved gjerdet og så på.
Den brannsikre safen i låvens lille kontorseksjon var fortsatt boltet fast til betongplaten. Jeg kunne se det gjennom vraket, svartbrent men intakt.
Jeg tenkte ikke på hva som var inni den.
Ikke ennå.
Klokken 02:14 om natten, stående på det jordet, tok jeg opp telefonen og ringte moren min.
Beverly tok telefonen etter at jeg nesten hadde gitt opp å vente. Jeg kunne høre musikk i bakgrunnen. Latter, glass som klirrer.
“Mamma,” sa jeg. “Låven brant ned. Hele greia. Vi mistet alt inni den.”
Det ble en pause. Jeg hørte noen si noe jeg ikke fikk med meg.
Så kom Beverlys stemme tilbake, distrahert, som om jeg hadde avbrutt noe hun fulgte med på.
“Å, kjære, det er forferdelig. Hør, vi er på Travis sin bursdagsmiddag akkurat nå. Kan jeg ringe deg tilbake i morgen?”
Jeg sto i et askefelt med støvlene smeltende i kantene, og moren min sa at brorens 29-årsmiddag var viktigere.
“Vi er opptatt, Tessa. Det er Travis sin bursdag.”
I bakgrunnen, pappas stemme.
“Hvem er det? Si til dem at vi holder på med noe.”
“Beverly, jeg ringer deg i morgen. Ok. Elsker deg.”
Og hun la på.
Jeg stirret på telefonskjermen til det ble mørkt. Cole sto bak meg. Han hadde hørt nok til å vite.
Han spurte ikke hva de sa. Han la hånden på nakken min slik han gjør når det ikke er noe nyttig å si.
Jeg fortalte ham det likevel.
“Hun sa det er Travis sin bursdag. De er på Applebee’s eller hvor som helst. Mamma sa hun skulle ringe tilbake i morgen.”
Coles ansikt endret seg ikke, men hånden hans strammet seg litt rundt nakken min.
