Broren min døde på et psykiatrisk sykehus. Kvinnen foran meg hvisket: «Gå hjem i kveld hvis…» Datteren min, Mariana, har gått bort to ganger. Jeg spurte ham, men han svarte ikke. For jeg vil ikke vite det, men det er noen nyheter som ikke trenger å forklares. Jeg tok på meg skjorten, la noen klær i lommen, og kjørte nesten to timer til Guadalajara, hvor broren min, Gabriel, lå og døde på en privat klinikk, hvor det luktet nøkler, kunstig lavendel og frykt. Gabriel er min eldre bror som er ett år eldre. Da faren min døde sammen med en annen kvinne, var han 13 år gammel, og jeg var 9. Han er verdens stall. Da jeg kom inn på rommet hans, så jeg at han var besatt, huden hans klistret seg til beina,
og han hadde et vannrør i hånden. Men øynene hans var fortsatt klare: svarte, livlige, fulle av angst for døden. Han la hånden sin i min. “Har Diego kommet?” hvisket han. Diego er min eldste sønn, min sønn. Sytti år gammel, bruker dyre klær, har en forsikringsjobb, og har evnen til å glede folk før de spør om noe. Jeg sa: «Jeg er ikke her ennå.» “Mariana sa han skulle komme i kveld.” Gabriel lukket øynene, men hvilte ikke. I stedet ser det ut til at han synker dypt inn i en tristhet. Jeg sov knapt den natten. Jeg satte meg ved siden av ham og lyttet til lyden av maskinen og sykepleiernes fottrinn. På den andre siden av gangen satt en eldre kvinne i rullestol. Jeg så henne flere ganger fra døren: tynn,
innpakket i et grått sjal, med hendene i fanget og øynene like klare som ingenting annet. En sykepleier sa: «Takk, bror.» Selv om jeg var 60 år gammel, snakket hun fortsatt som om jeg aldri visste det, fordi jeg ikke ville vite det. Så jeg ber ikke om så mye. Jeg spurte bare: «Bror Armando… Faren min har gått bort. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Jeg ber ikke om mye. Ikke fordi jeg ikke vil vite, men fordi jeg ikke vil vite. Så jeg spurte ikke om noe. Jeg sa bare: «Bror Armando… Sønnen min har gått bort. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Jeg ber ikke om mye. Jeg sa bare: «Diego er død,
broren min. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Jeg ber ikke om mye. Jeg spurte ikke om noe. Fordi jeg ikke vil vite det. Så jeg spurte ikke om noe. Jeg sa bare: «Bror Armando… Sønnen min har gått bort. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Jeg sov knapt den natten. Jeg satte meg ved siden av ham og lyttet til lyden av maskinen og sykepleiernes fottrinn. På den andre siden av gangen satt en eldre kvinne i rullestol. Jeg så henne flere ganger fra døren: tynn, innpakket i et grått sjal, med hendene i fanget og øynene veldig klare, noe som gjorde meg ukomfortabel. En sykepleier sa: «Takk, broren min… Sønnen min har gått bort.
Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Den dagen sa jeg: «Bror Armando… Sønnen min har gått bort. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Den dagen sa jeg: «Bror Armando… Sønnen min har gått bort. Legen ga ham smertelindrende behandling. Legen sa at dette kunne vare en uke til.” Jeg spurte ikke mange. Ikke fordi jeg ikke vil vite det, men fordi det er noen nyheter Vi sier ikke mer. Men den tredje natten, rundt klokken to om natten, endret alt seg. Jeg forlot Gabriels rom fordi sykepleieren måtte bytte veneflonen hans. Jeg gikk til kaffemaskinen med tungt hode og knust hjerte. Så så jeg Doña Socorro sitte ved døren til rommet hans, i totalt mørke, som om hun hadde ventet på meg. Hun holdt opp en finger. —Kom hit et øyeblikk. Jeg nærmet meg. Stemmen hennes er lav, men bestemt. —Broren hans kommer i morgen, ikke sant? Jeg kjente en merkelig kulde i halsen. —Ja. Vet du hvordan? —Fordi broren hans sa det når han sov. Han gjentar det tre ganger. Han sa: «Jeg burde endre testamentet. Ikke la sønnen min tvinge meg til å signere den.” Sykepleiere hører ikke slike ting, men det gjør jeg. På disse stedene lærer man å høre ting som andre ikke ønsker å høre. Jeg ble forferdelig hengende etter. Hun så på meg som om hun ville knuse brystet mitt hardt. —Når den sønnen ber om signaturen din, ikke signer den. Når han sier det er viktig, ikke tro ham. Når han kommer med en anbefaling,
