Klokken 23.48 feide tre svarte biler opp foran porten til eiendommen i Sologne. De tunge portene sto åpne; sjåførene til Henri Morel hadde ikke tid til å vente på at noen skulle åpne dem manuelt.
Martin stod fremdeles på terrassen, med en hagehanske i hånden og et kaldt, likegyldig uttrykk i ansiktet, da bildørene smalt igjen. Han hørte skrittene på grusen – tunge, raske og nådeløse. Før han rakk å snu seg ordentlig, ble han feid over ende av et brutalt slag som sendte ham hucende i bakken.
Henri Morel, en mann på over seksti år, men med en ukuelig styrke som faren, stod over ham. Øynene til Henri lyste av en så intens raseridrepende kraft at Martin ble stiv av skrekk.
– Hvis hun mister det barnet, Martin, så skal jeg personlig sørge for at navnet ditt blir strøket fra ethvert register i denne republikken, hvisket Henri med en stemme som knuste luften rundt dem.
Bak ham løp to leger som Henri hadde tatt med seg i flyet fra Paris, rett ut på terrassen. De kastet seg over Élise. En av dem tok av seg sin egen varme ulljakke og svøpte den rundt kroppen hennes, mens den andre sjekket pulsen og la øret mot magen.
– Hun puster, men hun er i dyp hypotermi, sa legen skarpt. – Få henne inn i huset, øyeblikkelig!
Odile, svigermoren, kom løpende ut i gangen med et oppsatt, hysterisk uttrykk. – Hva i all verden betyr dette?! Dette er privat egendo—
Henri snudde seg mot henne, og med én enkelt, kontant bevegelse slo han igjen døren i ansiktet på henne.
Inne i stuen, foran den åpne peisen, våknade Élise sakte til liv. Det første hun kjente, var varmen fra flammene og den trygge lukten av farens luvete, gamle skinnjakke.
Henri satt ved siden av sofaen, holdt den iskalde hånden hennes og strøk henne over pannen. – Du er trygg nå, jenta mi. De kommer ikke til å røre deg mer.
Élise trakk pusten dypt, og kjente livets bevegelser i magen. Barnet levde.
Hun så på det medisinske armbåndet sitt, som fremdeles blinket svakt, og deretter opp på ektemannen som ble holdt fast av to livvakter i døråpningen. Martin så på henne, ikke med anger, men med en desperat, klam arroganse.
– Élise… snakk med faren din, stotret han. – Det var bare et uhell… vi kødde bare litt… Hun var hysterisk…
Élise reiste seg sakte, støttet av faren sin. Hun gikk bort til bordet der den beige mappen fremdeles lå, rett ved siden av hans ufullstendige dessert.
Hun åpnet mappen, tok ut avtalen med Lucie Hartmanns selskap – det samme selskapet som Odile og Martin hadde brukt til å tappe farens bedrift for midler – og rev den i to, tre, fire biter. Deretter slapp hun papirbitene i peisen.
– Du har rett i én ting, Martin, sa Élise med en stemme så rolig at den fikk hele rommet til å fryse. – I denne familien trosser man ikke ektemannen sin. For fra og med i natt… har du ingen kone igjen, og ingen bedrift å redde.
Henri nikket til livvaktene. – Kast ut søppelne. Og sørg for at politiet venter på dem ved porten.
Utenfor pisket regnet mot vinduene, men inne i huset var luften endelig ren. Élise la hånden på magen, så på faren sin, og for første gang på mange år kjente hun at fremtiden var hennes egen.
